På 70- og 80-tallet hadde de fleste sitt bilde av Hercule Poirot i Peter Ustinov. Men ikke lenge etter David Suchet fikk rollen i ITV's nye storsatsing, begynte maratonløpet med å spille inn samtlige av Agatha Christies historier om mesterdetektiven, stjal Suchet showet.
Siden den gang har han gradvis fordypet rollefiguren. Den trinne, feminine figuren, det kokette smilet, blandingen av ekstrem selvopptatthet og genuin omtanke, de kantede bevegelsene, den voksede mustasjen, den karakteristiske aksenten og den merksnodige setningsoppbyggingen er alle gjenkjennelige ingredienser i pakken vi kjenner som Hercule Poirot. Skapt av Agatha Christie, perfeksjonert av David Suchet.
Det er blitt mange år, mange regissører, mange moteretninger innen tv-drama. Noen har fokusert på og overdrevet humoren i bøkene, andre ha gjort det samme for den storpolitiske tematikken. Kvaliteten har vært ujevn, spesielt filmatisering av novellene har vært i tynneste laget. Historier uten Poirots faste følgesvenn kaptein Hastings har ofte blitt svake. Da må andre ha rollen som Poirots naive hjelper. Spesielt enerverende er rollefiguren til Zoë Wanamaker, krimforfatter Ariadne Oliver. Men tv-folkene har hatt såpass respekt for Poirot at de ikke har gitt hans historier like radial makeover som de med Christies andre hovedperson Miss Marple.
De siste fire episodene er ikke de fire siste kronologiske, mer et tverrsnitt av hele serien. «The Labours of Hercules» er egentlig en novellesamling, og foregår på et hotell i de sveitsiske alper, rotete og uengasjerende som helhetlig historie. «The Big Four» ble publisert på 20-tallet, men er presentert her som en senere historie. Her er Hastings, inspektør Jaap og Poirots elskelige sekretær med – de tre møtes i det de tror er Poirots begravelse. Men vi skjønner jo bedre.
«Dead Man's Folly» foregår på et flott herregård på sørkysten, med den enerværende krimforfatter Oliver – en tidløs og ganske underholdende Poirot-historie.
Disse tre historiene er som oppvarming å regne for den store, melankolske finalen. «Curtain» er basert på boka Christie skrev på 40-tallet, men la til lagring på ubestemt tid. Boka kom ut i 1975, et halvt år før Christies død. Boka om Poirots siste sak skapte debatt da den kom. Den reiste etiske spørsmål som for eksempel: Kan hvem helst i en gitt situasjon være i stand til å myrde?
«Curtain» tar Hercule Poirot og kaptein Hastings tilbake til åstedet for deres første sak, «Mysteriet på Styles». På den samme herregården møtes et nytt knippe mennesker. Poirot er lenket til rullestolen, Hastings er hans øyne og ører i husets kriker og kroker.
Hastings har ellers annet å være opptatt av, hans datter er i ferd med å forelske seg i feil person og hans faderlig omtanke har ikke tiltenkt effekt.
Historien har mange lag, men vi henger med – som alltid når Christie er på sitt beste. Som tv-drama er dette sterkt på mange vis. David Suchet fremstilling av Hercule Poirots siste dager er er imponerende skuespillerhåndverk. Regissør Hetti Macdonald har skapt et sjelegranskende hudløst og seriøst tv-drama av noe som også er en elegant «hvem gjorde det»-historie. Avsløringen av krimplottet, som Poirot formidler i brev som åpnes etter hans død, er så intrikat at du ikke vil tro det – og så logisk at du tror det likevel.
Dette er et verdig punktum. Disse 70 episodene med Dacid Suchet har bare to verdige konkurrenter om posisjonen som tidenes britiske krimhelt – John Thaws Inspektør Morse og Helen Mirrens rollefigur Jane Tennison i «Prime Suspect». Hvem som er størst igjen av disse tre er en diskusjon vi kan bruke store deler av påsken på. Men det kan være lurt å vente til etter 1. påskedag med å uttale seg skråsikkert på vegne av en av de to andre...
NB! Vår anmelder Ole Jacob Hoel gir terningkast til hver enkelt av de fire siste episodene av «Poirot». Her er oppsummeringen:
The Big Four
Terningkast: 4
NRK 1, torsdag
The Labours Of Hercules
Terningkast: 3
NRK 1, langfredag
Dead Man's Folly
Terningkast: 4
NRK 1, påskeaften
Curtain
Terningkast: 6
NRK 1, 1. påskedag