«Pål sine høner», «Kari sin bil», «Henrik sitt skap». Sin-genetiv, også kjent som garpegenitiv, har de siste 20 årene for alvor slått rot i det norske språket, skriftlig så vel som muntlig.

Det er ikke alle like begeistret for. I 2004 skrev Per-Egil Hegge, daværende Aftenposten-redaktør: «Garpegenitiv regnes ikke som korrekt norsk, og det bør den heller ikke bli.»

Ti år senere er språkeksperten like uforsonlig, selv om bruken av formen bare har økt i mellomtiden.

– Jeg liker det ikke. Det blir ikke elegant språk av garpegenitiv, sier Hegge.

– Hva mener du med det?

– Altså: «Det er min sin spade». Jeg er såpass gammel at for meg føles dette som barnespråk. I mange tilfeller fører det også til at språket blir mer upresist, sier presse-nestoren, vel vitende at han trolig kjemper på tapende front.

– Vi som ikke liker dette kjemper nok mot utviklingen. Den er fullt ut akseptert både i nynorsk og radikal bokmål nå, sier han.

Fra Bergen til Østlandet

Garpegentiven er ikke noe nytt fenomen, men har tvert imot en meget lang og brokete historie. «Garp» var et nedsettende ord som bergenserne brukte om tyskerne på Bryggen, og det er nemlig de tyske hanseatene som er grunnen til at uttrykket dukket opp i norsk talemål på 1500-tallet.

Hanseatene snakket det nordtyske språket plattysk, og «sin» er den plattyske formen av høytysk «sein», som betyr «hans».

– Det spredte seg fra Bergen til resten av Vestlandet, og etter hvert også Nord-Norge. Men dette var først og fremst et folkelig uttrykk. De som hadde skriving som yrke, for eksempel de som skrev i tingbøkene, brukte ikke denne formen, sier Agnete Nesse, professor i norsk språkvitenskap ved Høgskolen i Bergen.

Til Østlandet har sin-genitiven kommet først de siste hundre årene, hvor den nå langt på vei har erstattet formen «hass» i muntlig språk. «Båten hass Tor» ble «Tor sin båt», «gryta hennar mor» ble «mor si gryte».

– I Norge i dag er det sånn at når noe kommer inn i bokmålet og østnorsk, så blir det fort populært i resten av landet også. Det er nok grunnen til at sin-genitiv er blitt så utbredt de senere tiårene, sier Nesse.

Enerådende på nynorsk

Dag F. Simonsen, seniorrådgiver i Språkrådet, er enig i at aksepten for sin-gentitiv har økt markant de senere årene.

– På nynorsk er den til og med blitt nesten enerådende. Det er fortsatt mange som synes formen er barnslig og lite elegant, men det er jo en smakssak, sier Simonsen.

Han mener grunnen til at sin-genitiv er blitt så populær er at det blir en slags mellomting mellom s-genitiv, som «Påls butikk» og «butikken til Pål».

– Det virker som folk vil bruke genitiv, men synes det er for formelt å bruke s-genitiv. Da blir det naturlig med «Pål sin butikk», sier Simonsen.

– Men er det egentlig korrekt norsk å skrive dette?

– I de fleste sammenhenger er det helt greit, men det kommer fortsatt litt an på settingen. Jeg ville ikke brukt garpegenitiv i en jobbsøknad til riksmålsforbundet, sier Simonsen.

Sin og sin

Hegge mener på sin side at sin-genitiven er uheldig fordi «den skaper rot og uklarhet». Han sender en setning på e-post for å understreke sitt poeng. Den er som følger: «De sa at dette måtte forklares bedre for at Bergen sin rådmann kunne sende Oslo-mannen sin anmerkning.»

– Er det da Oslo-mannen som har skrevet anmerkningen, eller er det Oslo-mannen som skal ha den, spør Hegge.