Brekkes fjerde krim med handling fra Trondheim er den tredje varianten av grunnformularet han introduserte i debuten «Nådens omkrets». De to første bøkene hadde både nåtids-handling og en historisk intrige, den tredje bare nåtidshandling. Her råder den historiske intrigen grunnen alene, hele handlingsforløpet i «Doktor Fredrikis kabinett» foregår i løpet av en ukes tid i 1769. Det betyr også en pause fra Brekkes faste helt, politietterforsker Odd Singsaker. Men Brekke fortsetter likevel innenfor sitt eget litterære univers. Hovedpersonen her er den lærde, fordrukne og lettere demoniserte politi-mester Nils Bayer, og handlingen tar til ikke lenge etter vi møtte ham første gang, i boka «Drømmeløs».

Bayer og den øvrige 1700-talls-handlingen var den store beholdningen i boka som kom for to år siden. Brekke skildrer livet i Trondheim i opplysnings-tidens sterke brytninger enda bedre her. Vi møter et persongalleri som har lånt personlighetstrekk fra historiske skikkelser som Thomas Angell, som bipersoner figurerer kjente personer som veimester Krogh, rektor Schønning, redaktør Nissen og stadsmusiker Berlin under egne navn. Handlingen foregår stort sett innenfor elve-slyngen, med noen viktige avstikkere til Bakklandet og Småbergan. Vi fornemmer søla, kjenner den rå mugglukta og hører det folkelige skrålet fra bevertningssteder som tilbyr litt av hvert, bivåner trist forfallet i den en gang så stolte Nidarosdomen, men også rikdommen og den lærde ærgjerrigheten blant byens kondisjonerte som skjuler gammel kroppslukt med en solid dusj parfyme og løfter nivået på samtalene med latinske stater der det passer seg. Og der det ikke passer seg.

Oppe i dette plasseres en krimintrige som er både intrikat, og voldsom og har en intelligent løsning. Det som starter med et tilsynelatende tilfeldig rovmord på en tjenestepike, utarter til en rikt sammensatt krimintrige, der korrupsjon, trafficking, organisert kriminalitet og kvakksalveri er blant ingrediensene og grådighet, sjalusi, misunnelse og generelt sterke pasjoner er drivkreftene. Få vil klage over mangel på drap her, Brekke er ikke kjent for å spare sitt persongalleri, men han er mye mindre detaljert og dvelende i voldsskildringene enn han var i sine første bøker.

Mer tilbakeholden elegant er han også i den språklige utførelsen. Han er mer litterær på flere plan. Han bruker sitt historiske utgangspunkt til å skrive underholdende og effektiv krim, som før – men han er også mer ambisiøs i skildringer av sosiale forhold og samfunnets maktstrukturer. Han bruker mer originale metaforer. Han er stadig bedre til å skrive gode dialoger, og til å formidle personers karaktertrekk gjennom oppførselen deres. Han avdekker jåleri og menneskelig dårskap. Jørgen Brekke er rett og slett en mer interessant og, tør jeg si, mer komplett, forfatter nå.

Også denne boka har svak-heter. Innretningen som har gitt romanen navn, et voldsomt instrument som er kreert for å skape en virkningsfull illusjon av personen som formidler fremtiden til et uopplyst publikum. Brekke har alltid vært glad i kultur-elle referanser, og her legger han ikke skjul på at kult-skrekkfilmen «Doktor Caligaris kabinett» fra 20-tallet har gitt inspirasjon til navn, mekanikk og symbolikk. Men mens resten av denne boka flyter naturlig, energisk og ujålete av gårde, blir dette kunstig påklistret – et litt jålete innslag i en ellers vellykket krimhistorie.