Varmt Weidemann-portrett i mangfoldig musikal med frodig opplegg, hvor både fargesterke og mer bleke innslag knyttes sammen av musikken.
Endret: 30.10.2007 kl. 09:53
Med urpremieren på musikalen «Kjærligheten er blå» satser Nord-Trøndelag
Teater friskt på stoff som er lokalt og universelt på én gang. Jakob
Weidemanns liv og virke hadde rotfeste i det trønderske landskap og lynne,
men samtidig var han i uvanlig grad søkende og grensesprengende.
Det er et glødende budskap som her formidles i en blåtonet musikal. Weidemanns
bilder ble skapt i en kamp han utkjempet med krefter i og utenfor seg.
Kunstneren befant seg ofte i et spenningsfelt mellom kreativ utfoldelse og
drift mot det selvdestruktive. Musikalen rommer disse eksplosive
kontrastene - og noen ganger slår det virkelig gnister under prosessen. Men
Weidemanns skjebne og kunst har en farge-styrke som forståelig nok ikke kan
gjenspeiles i full skala.
Etter en litt
famlende innledning blir det likevel utmerket underholdningstrøkk i
oppsetningen, som er en svært ambisiøs komposisjon fra
forfatter/regissør/koreograf Anderz Døvings side. At han underveis får
samlet utspillene innenfor én ramme, er rett og slett imponerende. De ulike
komponentene i collagen holder ujevnt nivå, og Døving har valgt en uhyre
krevende form, hvor historien bygges opp som en weidemannsk mosaikk med
mange sprang fram og tilbake i tid. Sammenføyning og overganger er ikke
alltid like funksjonelle, men her er Asgeir Skroves musikk et viktig
bindemiddel. Selv om både stemningsleie og uttrykksform er svært variert,
gir den - gjennom det utsøkte orkestret -
forestillingen en egenartet grunntone.
Denne
styrkes naturligvis av sangnumrene, selv om noen av disse kan virke litt
«oppstilt», mens andre er velkoreograferte, humørfylte showinnslag. Ett av
disse er «Sugerørklubben» med bl.a. en ung Sonja Haraldsen som medlem. Et
fornøyelig oppgjør mellom lokalpolitikerne om Weidemanns utsmykning av
Steinkjer kirke glemmes heller ikke så lett. Stig Nilssons tekster gir
aktørene gode linjer å synge på, og stemmemessig er ensemblet absolutt på
høyden. Her spilles det dessuten godt i små og store roller, og siden det er
over tretti av dem, sier det seg selv at det blir hektisk for de sju på
scenen. Blant disse er Erik Wenberg Jacobsen den eneste som har bare én
rolle, til gjengjeld er det den bærende Weidemann-skikkelsen, som han gir et
mangfoldig bilde av. Wenberg Jacobsen synger seg kraftfullt gjennom enda en
stor musikalutfordring; og stadig flere ressurser åpenbares fra den kanten.
Det samme gjelder i høy grad Tone Søyset Døving, som her er særlig
velplassert som Anne, Weidemanns andre kone. Kathrine Strugstad har
opparbeidet en musikalerfaring som gir uttelling i flere fine
karakterskisser.
Og da er det på høy tid å
trekke inn forestillingens andre hovedperson, billedhuggeren Nils Aas, en
solid støttespiller for Weidemann både sosialt og kunstnerisk. De to møtes i
Oslo og feier byen mens de synger at «her kjæm det to bona/som ska bli
berømt» i en kostelig scene. De fanges senere inn i ordknapp, nesten absurd
dialog, og spørsmålet er om vi ikke akkurat her kommer de to aller nærmest.
Øyvind Brandtzæg har et herlig grep på Aas-skikkelsen som både verbalt
og - særlig fysisk - karakteriseres meget treffsikkert.
Scenograf Anne Karin Furunes har svært fornuftig valgt å dempe virkemidlene og
gi en diskret antydende ramme til de ulike scenene, hvor Eivind Myrens
lysdesign fungerer som om han hadde lyttet til lystilbederen Weidemann. At
«Kjærligheten er blå» var Weidemanns egen observasjon, og den utdypet han i
bilder som har en spesiell plass i vår visuelle verden. Både bildene og
kunstnerskjebnen har en fargestyrke som oppsetningen gjør et helhjertet
forsøk på å fange inn - uten helt å nå målet.
«Kjærligheten er blå» spilles på Dampsaga i Steinkjer denne uka, neste uke er
det Namsos tur, før turneen fortsetter til Nærøy, Bjugn, Inderøy, Stjørdal,
Verdal, Lillehammer, Røros, Trondheim og Oslo.
Se, mitt
hjerte går i stykker Kjærligheten mellom Jakob Weidemann (Erik Wenberg
Jacobsen) og Anne (Tone Søyset Døving) ble satt på harde prøver {ndash} som
i denne scenen fra musikalen «Kjærligheten er blå». Foto: LEIF ARNE HOLME
