Ildsprutende katastrofefilm og gladiatorkamp på liv og død i umulig kjærlighetsdrama til musikk som kan minne om en mer buldrende instrumentalversjon av Europes «The Final Countdown». Som en slags actionfilmens Liberace fortsetter Paul W.S. Anderson sin gjerning med å gjøre dårlig smak til hemningsløs underholdning.
Paul W.S. Anderson har aldri spilt på raffinement som filmskaper. Det er ikke derfor han har hatt en viss suksess med «Alien vs. Predator» og «Resident Evil». Her har han tatt seg lava over hodet i sin største og mest ambisiøse film. Det beste som kan sies om 3D-eposet «Pompeii» er at det ikke er kjedelig, i sin merkelige miks av intendert og ufrivillig underholdning.
Glem det meste du tror du har lært om vulkanutbruddet som rammet Pompeii i år 79. Dette er en helt annen historie, om hevn, slåssing og kjærlighet, med naturkatastrofen som eksplosiv og nødvendig drahjelp til finalen.
Egentlig er det en historie hvor Jon Snow (Kit Harington) fra «Game Of Thrones» er keltisk slave, forelsket i datteren til herskeren av Pompeii (Jared Harris fra «Mad Men»), mens Kiefer Sutherland fra «24» er romersk senator som vil drepe slaven og erobre hans utkårne kvinne med vold.
Uten vulkanutbruddet hadde filmen neppe vært til å holde ut. Regissør Anderson bruker det omtrent som haien i «Haisommer», med truende tone og små skakelser til hovmodige mennesker, før det omsider er for sent å ignorere de truende signalene. På papiret kan det se ut som om «Pompeii» har omtrent alt det er mulig å pakke inn i en katastrofefilm med sandaler og sverd. På lerretet blir for mye av det gode ikke vidunderlig. Replikkene faller som lavaregn til jorden, men selv i sin mest corny blanding av brutal og romantisk tipper ikke filmen helt over i parodi. 3D-effekten er heller middels. Om «Pompeii» blir suksess, varer det nok ikke lenge før vi får «Pompeii II».
