– Jeg åpna døra, forsinka fordi jeg mistet flyet mitt fra Oslo – og der var musikken min. Å høre det jeg har jobbet med i to år, spilt av ordentlige musikere og høre at det blir dritbra - det kicket der er vanskelig å beskrive.
Marcus Forsgren, som mange vil kjenne som vokalist, gitarist og låtskriver i det trønderske bandet Lionheart Brothers, har brukt to dager i Øra Studio i Trondheim, der han har sittet med spisse ører og hørt Trondheimsolistene spille hans strykerarrangementer. Under artistnavnet Bror Forsgren er han i ferd med å gjøre ferdig solodebuten sin. Strykerne er innspilt, blåserne er neste. Det meste av resten gjør han selv, og målet er å være ferdig til sommeren.
Mye middelmådighet
Da vi møter ham dagen etter den hektiske innspillingen, forteller Forsgren at han ble mer sliten i hodet enn han har vært på mange år - selv om han er vant til å være døgnet rundt i sitt eget studio i Oslo som produsent for andre band.
– Jeg har alltid drømt om å skrive for stort ensemble. Det formelle kan jeg lite av, men har hoppa ut i det og har lært utrolig mye på veien. At jeg skriver annerledes enn en skolert fyr, kan forhåpentligvis gjøre musikken mer interessant, sier Forsgren, hvis musikalske tanker er skrevet ned av Erik Johannessen, konservatorieutdannet i Trondheim, trombonist og bandkollega av Forsgren i Jaga Jazzist.
En gang var Marcus Forgren blant indie-norges største håp, i dag er det en scene og en bås han gjør mye for å bryte ut av.
– Jeg er møkk lei av den der indie-mølja. Med denne plata vil jeg lage noe mer høykulturelt, som samtidig glir inn i mitt naturlige popunivers. En symbiose mellom to verdener, forklarer Forsgren, og beskriver musikken på plata som «sammensatt» - med vekslinger mellom poppa og snåle låter, mellom det lystige og det svært mørke. Arbeidstittelen, «Something New», er selvforklarende på mange plan. For Marcus Forgren har hatt sine runder med tvil rundt egne evner. Samtidig har han vært lite imponert over musikken han hører rundt seg. Han mener Norge er fullt av band som låter helt ok, men som i bunn og grunn er middelmådige.
– Tusenvis har akkurat samme drøm som meg, men få har det som skal til.
For mye demokrati
Lenge så det ut til at han kunne få drømmen oppfylt sammen med The Lionheart Brothers, bandet som sprang ut fra Klæbu og gutterommene til Forsgren og kompisene Audun Storset og Fred Gerhard Strand. Her i avisen ble vi sjelden begeistret over debuten «White Angel, Black Apple» fra 2003. I 2007, et år etter at de flyttet til Oslo, lagde de en norsk poppsykedelisk klassiker med «Dizzy Kiss». Så klarte de aldri helt å holde momentet oppe, først fire år senere kom oppfølgeren «Matters of Love And Nature» - et innadvendt, mørkt og utfordrende album som aldri tok skikkelig fyr verken blant kritikere, radiostasjoner eller platekjøpere.
– Da bandet startet, var jeg den naturlige sjefen. Men det har alltid vært mange sterke musikalske personligheter i bandet, derfor var det naturlig at det ble mer demokratisk etter hvert. Og jo mer demokratisk bandet ble, jo mindre trivdes jeg, avslører Forsgren.
Før innspillingen sluttet han. Ting gikk for sakte, det var dårlig stemning på øving. Bandet ble likevel enige om å gå i studio og spille inn de seks låtene de hadde laget de siste to årene, «Abbey Road» style.
– Det ble bra til slutt, vi visste jo at den var rar. Samtidig følte jeg at det ville blitt bedre om jeg styrte alt sjøl, innrømmer han.
I dag ligger Lionheart Brothers på is.
Teolog eller musiker?
Det var ikke første krise i Lionheart-leiren. I kjølvannet av «Dizzy Kiss»-turneen, der de ikke klarte å tjene penger til tross for god medvind, ble bandet enige om å ta en pause. Forsgren var tom. I stedet begynte han å studere teologi, noe han både behersket og likte. Men selv om en jobb som teolog etter hvert ble en mulighet, merket han likevel etter en stund at det er musikk han egentlig skal drive med her i livet.
Men også kunstens veier er uransakelige. En tung periode for et par år siden, med samlivsbrudd og påfølgende kyssesyke, fikk ham til å ta telling. 32-åringen begynte å merke alderen på kroppen, følte seg ikke «ung og lovende» lenger.
– Jeg følte meg som en taper. Var jeg utdatert? Men så kom en oppvåkning, jeg skjønte bedre hvordan verden henger sammen. Jeg må hele tiden minne meg selv om at jeg har lykkes med masse og at jeg er en flink fyr. Samtidig har jeg lyst på det streite livet også. Det handler i bunn og grunn om å ta seg sammen og bli et voksent menneske, sier han, og avslører at tekstene på solodebuten egentlig skulle ha teologisk tematikk.
– Men så ble jeg dumpa, hehe. Derfor handler tekstene om meg, plata er blitt veldig selvsentrert.
Selv om ikke alle tekstene er ferdigstilt, lover Forsgren et brutalt ærlig og utleverende tekstunivers.
– Litt som Knausgårds «Min kamp», uten sammenligning for øvrig. Det skal være ærlig, jeg skal stå for alt jeg synger, forteller Forsgren, som legger til at også tekstene er slags oppgjør med en indie-estetikk der alt skal være så fryktelig kult og distansert.
Liv med lyd
Forsgren har stablet på fote en fin karriere som produsent for andre i et studio han driver sammen med Christian Engfelt i Oslo. Det gir ham mulighet til å jobbe med lyd, men all overskytende energi investeres i egen musikk.
– Jeg skulle gjerne jobbet enda mer og fortere med egne ting, men det er et økonomisk spørsmål også. Prosjektet koster mye, rundt 100 000 kroner, samtidig har jeg en jobb som gjør at dette måtte bli et overskuddsprosjekt.
Av inspirasjonskilder nevner han elektronikaartisten John Hopkins samt filmkomponistene Lalo Schifrin og Sven Libaek. The Carpenters er den perfekte søndagsmusikken. Han hører også på nyere alternativmusikk for å følge med, men blir fort ferdig med det – bortsett fra det siste albumet fra Highasakite.
– Jeg er kanskje ikke enig i selve lydbildet, men om jeg legger av meg faghatten er det et flott album. Jeg elsker lyd, men ikke like høyt som jeg elsker musikk.
Ofrer mye
«Nå skal jeg gjøre det sjøl. Nå skal jeg vise dere hvordan det skal gjøres», tenkte han før han satte i gang med Bror Forsgren-prosjektet. Han ofrer mye, store deler av kostnadene på rundt 100 000 kroner dekker han selv. På mange vis føler Forsgren at det er hans siste sjanse til å virkelig lykkes.
– Hva er din definisjon av å lykkes?
– Følelsen jeg sitter igjen med etterpå er det viktigste. Jeg aner ikke om den kommer til å bli populær, det å være popstjerne står uansett for meg som et elendig liv, mener han.
– Men nå skal jeg virkelig lage mesterverket. Dette er min sjanse, og det skal bli bra - koste hva det koste vil. Om det betyr at jeg blir fattigmann igjen, så vil det være verdt det.
