Solveig Slettahjell blir bare bedre og bedre. Hun synger med større spennvidde enn noen gang før og bergtok publikum i Dokkhuset fredag kveld.
Endret: 04.11.2007 kl. 14:51
Trondheim Jazzforum, Dokkhuset fredag:
Solveig Slettahjells oppsiktsvekkende karrierekurve peker fortsatt mot himmelen. Etter at hun i 2001 platedebuterte med et knippe av jazzens standardlåter i svært langsomt tempo, har hun de siste årene utvidet perspektivet betydelig. Derfor gjorde hennes Trondheims-besøk fredag enda sterkere inntrykk enn hennes tidligere konserter.
Siden store deler av hennes trønderske slekt var på plass i salen, var hun usedvanlig løssluppen i Dokkhuset. Mens hun ellers har henfalt til å snakke standardisert bokmål, tok hun seg på tak for å snakke sin barndoms trønderdialekt. Hun lyktes nesten like godt med det som med å synge sterke, engelske tekster.
Uanstrengt
Helt uanstrengt vekslet hun mellom fleip og det eksistensialistiske alvoret repertoaret hennes er preget av: "Please take me home, I can't carry this weight on my own", heter det i en av sangene.
Kvelden bød på en rekke høydepunkter fra hennes fem cd-er. Den vakre "Flawless" kom tidlig, det gjorde også hennes utsøkte versjon av Tom Waits' "Take It With Me", og vi fikk servert "Nobodys Fault But Mine" helt mot slutten. Derimellom sendte hun sitt sterke band bak scenen og inntok pianokrakken helt alene for å synge sanger fra den nye cd-en "Domestic Songs".
Hun fortalte åpenhjertig at hun begynner å tro på at hun kan synge, men at hun fortsatt ikke er helt sikker på hvor god hun er til å lage låter. "I Do", tilegnet hennes bror, er et glimrende bevis på at hun også er en sterk låtskriver. Det er også "4.30 AM", som er inspirert av at hun nylig fikk barn.
Musikalsk krumtapp
En sterk låtskriver er også bandets trompetist Sjur Miljeteig, som står bak "One Of These Days", en ny låt som ble framført i en både gripende og fengende versjon. Miljeteigs trompet bidro til verdifull fargelegging av musikken i Dokkhuset fredag.
Minst like viktig er pianist og tangentmann Morten Qvenild, som på flere måter framstår som bandets musikalske krumtapp. Da Slettahjell selv satte seg ved pianoet, kommenterte hun at han er for flink til å spille så enkelt som hun selv gjør. Bassist Jo Berger Myhre og den alltid lydhøre og oppfinnsomme trommeslageren Per Oddvar Johansen er dessuten en sterk rytmeseksjon.
Bredere repertoar
Men stjernen var selvfølgelig Solveig Slettahjell. Hun synger ikke lenger utelukkende i slow motion, og repertoaret hennes i dag har like mye å gjøre med pop og rock som med jazz. Det ble grundig fastslått under ekstranumrene, kveldens Tom Waits-låt nummer to, "Time", en usedvanlig vakker sang som Sletthjell framførte i en intens og innsiktsfull versjon, og snart Trondheims-aktuelle John Hiatts fine "Have A Little Faith In Me" .
Om det er noen vi har tro på, er det Solveig Slettahjell.
