Om å være kvinne i ett av verdens rikeste land. Vellykket og skarpt blikk på livet utenfor A4-arket.
Endret: 21.11.2007 kl. 10:31
Ellisiv Lindkvists monolog plasserer seg i et Norge anno 2007, et land hvor
vi har alt, men likevel ikke opplever fullkommen lykke. Teksten begynner med
et «La oss si at...». Deretter følger karakteristiske oppramsinger som
bringer oss fra A4-livets klisjeer til selvmordets rand. Alltid skarpt,
humoristisk og alvorlig - i ett. Lindkvists tekst har én stemme, som på
scenen gestaltes av Siri Scnell Horrigmo, Thea Borring Lande og Ingvild
Johanne Meland. Scenebildet er enkelt og strippet, med få, men velvalgte
rekvisitter. Presist og energisk spill geleider oss gjennom en personlig,
vond, morsom og nærmest kåserende tekst. Her er både skjelvende nærhet og
intelligent distanse. En etter en tar de tre oppmerksomheten vår for å
fortelle ulike bruddstykker av et liv. Teksten preges av selvironi, rått og
energisk språk og evne og vilje til å si noe om kvinner i dag. Ikke bare dem
som passer inn, som er 100 prosent normale og hører hjemme blant
overskuddsmenneskene, men også dem som ikke passer inn i malen. Det handler
om psykopatkjærester, selvmordsforsøk og lykkepiller, men også om sterke,
likestilte kvinner og vakre kvinner. De tre graderer spillet, fra sterk til
spak, fra morsom til ulykkelig, på imponerende og kløktig vis.
Stykket som fikk avslutte Propellen for i år viste at festivalen lever godt
på utsiden av institusjonsteaterets vegger. Fremvisningen mandag kveld viste
resultatet av en på alle måter god match mellom dramatiker Ellisiv Lindkvist
og de tre unge skuespillerne fra HiNT.
