Nesten på sekundet klokka 22.00 torsdag kveld gjallet det karakteristiske åpnings-riffet til «Jumping Jack Flash» over Roskildefestivalens Orange scene. Fra det samme øyeblikk skjønte vi at dette kom til å bli en spesiell konsert.
ADRESSA PLUSS: Se bildeserie fra konserten her
Mick Jagger, Keith Richards. Charlie Watts & Co leverte en monumental versjon av en av Stones største hitlåter. Foran det som må ha vært nærmere hundre tusen publikummere fremførte kompisgjengen på 70+ en overveldende vital og kraftfull versjon av en låt jeg allerede for 30 år siden trodde jeg hadde hørt mange ganger for mye. Så intens var formidlingen at jeg trodde jeg var i ferd med å oppleve tidenes mest overveldende rockekonsert.
Jeg kom ned på landejorda igjen, ihvertfall delvis. For store deler av konserten med The Rolling Stones på Roskilde var «bare» en veldig bra nostalgisk rockkonsert. Jeg fikk «Let's Spend The Night Together», «It's Only Rock'n'roll», «She's So Cold», «Tumbling Dice», «Start Me Up», og «Brown Sugar», og opplevde dem som fine og sjarmerende formidlinger av gode allsanglåter fra en sjarmerende og litt rufsete gammelrockgjeng. Jeg fikk en energisk, lett rynkete og publikumsforførende Mick Jagger, en noe mindre energisk men litt mer rynkete Ron Wood og en enda mindre energisk og enda mere rynkete Keith Richards - samt en helkul gammel gentlemannsstrommis i Charlie Watts - akkurat som da jeg sist så bandet i Telenor Arena på Fornebu i mai.
Jeg syntes konserten på Fornebu var feiende fin. Hyggelig og overraskende vital i forhold til konsertene vi har overvært med Stones de siste 30 årene.
Konserten i Roskilde var siste stopp på Europaturneen som startet på Fornebu. De har ganske sikkert spilt seg opp på disse ukene, og de små justeringene i repertoaret har gjort dem godt.
Men viktigst var likevel den vitale responsen fra et av verdens mest energiske festivalpublikum. Mange ganger i løpet av konserten var det som om både Stones og vi glemte at vi egentlig gjennomgikk en rituell nostalgisk gjennomgang av gamle hitlåter. For i mange strålende øyeblikk ble konserten mye mer enn en hyggelig nostalgitrip.
«Miss You» som var en helt grei disco-mimrestund på Fornebu, ble en overveldende sexy livsbejubling på Roskilde. «Midnight Rambler» som utartet til en ordinær blues-maraton på Fornebu ble en like lang, men virkelig feststund på Roskilde, der Mick Taylor virkelig fikk skinne som hovedgitarist. «Gimme Shelter» med Lisa Fisher som hovedvokalist ble på Roskilde så bra som vi hadde håpet den skulle bli på Fornebu.
Med den helt spesielle atmosfæren som publikum i Roskilde bidrar med, ble konserten på Dyrskueplassen fredag kveld rett og slett overveldende bra.
Ikke fordi vi opplevde verdens teknisk sett beste rockeband. Ikke fordi The Rolling Stones' legendestatus automatisk befordrer ovasjoner. Men når de er på sitt beste er det ingen band som kan matche The Rolling Stones i arenaformatet,
Bandet, med sine rutinerte innleide medmusikanter, er ikke verdens mest frapperende teknisk sett. Både Keith Richards og Ron Wood har tydelige begrensninger. Men de skjønner og brenner for musikken de fremfører.
Det gjelder ikke minst Mick Jagger. Frontfiguren har forlengst rundet 70 og har rynkene som beviser det. Men han er fortsatt rockens tydeligste og dyktigste frontfigur. Han snakker nesten perfekt dansk mellom låtene, og gjør alle de andre riktige publikumsforførende fremstøtene, samtidig som han har en grunnleggende forståelse og kjærlighet for musikken som i ble hans besettelse som tenåring.
Mick Jagger er et unikum som frontfigur.
Jeg har sett The Rolling Stones mange ganger i løpet av de siste tiårene og har alltid tidligere hatt forbehold i vurderingen. Men å oppleve dem i 2014, 50 år etter deres virkelige gjennombrudd, og i så vital utgave, er virkelig spesielt. The Rolling Stones anno 2014 har nådd samme type verdighet som dere største inspirasjonskilder, de store bluespioenerene Muddy Waters og John Lee Hooker hadde for 40 år siden.
De som var ungdomsmusikken fanebærere er blitt gamle, og det kler dem.
