Morrissey har aldri vært redd for å invitere lytterne med i sin intimsfære, og dette er ikke hans minst personlige album. Samlingen etterfølger hans omfattende selvbiografi (som kommer på norsk i høst). Nordmenn som kjenner ham best for en Utøya-assosiert spissformulering om behandling av dyr, vil kunne få et mer nyansert bilde av et kompromissløst søkende kunstnersinn. Dette er hans tiende soloalbum, og det første på fem år. Det er ikke hans beste, men av de mest fascinerende.
En kjernelåt på albumet er «I'm Not a Man» der Morrissey tar behørig avstand for dem moderne arketypen av sitt eget kjønn. Fremmedgjortheten og misantropien dominerer også ellers, men er behørig blandet med galgenhumor, elegante ordspill og spissformuleringer fra en av rockens mest litterært orienterte utøvere. Han kan skrive bekjennende personlig, engasjert politisk eller novellistiske tekster i tredje person.
«Neal Cassidy Drops Dead» tar utgangspunkt i det ømme øyeblikk da beatforfatter Allen Ginsberg våker over sin avdøde forfatterkollega og elsker Neal Cassidy. «Montjoy» dokumenterer overgrepene mot den store, opprørske og fordrukne irske forfatter Brendan Behan, mens tittelkuttet og «Earth is The Loneliest Planet Of All» er blant flere sterke «jeg er visst havnet på feil klode»-øyeblikk.
Albumet er produsert av franske Joe Chicarelli, og er musikalsk sett svært innholdsrikt. Kjølig elektronika blandes med fyrige spanske gitarer, hakkete overstyrte industrielle gitarer med 80-tallsynther, disko med tyrkisk bazar. Leken drives for langt på over syv minutters «I'm Not A Man», mens andre låter er for enkle. Men nettopp det at leken av og til drives for langt, og at det geniale lever tett i tett med det middelmådige, har vært noe av fascinasjonen med Morrissey helt siden hans første storhetstid med The Smiths på 80-tallet.
Anmeldt av Ole Jacob Hoel
