Det er over 30 varmegrader i Trondheim. Inne i leiligheten på Bakklandet sitter Conor Patrick og én av hans «shooting tsars», Fredrik Larsen. Tilsynelatende uanfektet av varmen, sitter de og jobber med sitt debutalbum. De sju andre bandmedlemmene har tatt ferie fra innspillingen.

- Vi spiller inn de fineste lydene som fins. Og det er visst gladere lyder enn de tidligere sangene våre inneholdt, sier Patrick, og mumler noe om at været kanskje har påvirket dem litt likevel. En smakebit av en av de nye låtene bekrefter at lyden i orkesteret har blitt gladere, og mer leken. Men det litt snåle, særegne og storslåtte forsvinner ikke av den grunn. Ikke av å spille inn lydene hjemme i stua heller.

- Når vi får en idé og føler oss kreative, så kan vi sette oss ned og spille, i stedet for å bruke tid på å sjekke kontoen og booke studiotid. I studio har man alltid klokka mot seg. Det kan komme i veien for å lage god musikk, sier Larsen.

Ifølge Adresseavisens anmelder er bandets gjennombruddsingel fra i fjor, «Talk Talk Talk Talk», veldig god musikk, og låta holdt til høyeste terning. Singelen resulterte i Åge Aleksandersens Ramp-stipend, og Adresseavisens Musikkstipend 2013, som ga dem muligheten til å spille med Trondheim Symfoniorkester.

- Jeg trodde først det var Trondheimsolistene vi skulle spille med, så jeg fikk sjokk da jeg kom på første øving og så 80 stoler. Det var helt fantastisk, ler Larsen.

Uvisst hvilken sjanger

Nybakte kanelsnurrer sendes rundt i leiligheten, etterfulgt av tanzaniansk kaffe. Det er Patricks irske onkels kone fra Tanzania som har skaffet kaffen, som dermed er like internasjonal som verten selv.

- Den er kjempegod. Smaker asfalt, sier den halvt norske og halvt irske artisten.

Patrick har vært en sentral skikkelse i Trondheims musikkmiljø de siste ti årene. Han grunnla Trondheim Studio i 2003, men nå er det hjemme i stua magien skapes. Magien som ikke har bruk for forsterkere. De må ta hensyn til naboene.

- Jeg tenkte å sette opp flere vegger i stua, men så fikk jeg et anfall av smarthet, sier Patrick og viser fram de hjemmesnekrede, lyddempende trekassene som omgir høyttalerne på hver sin side av Macen. Piano, klokkespill, gitar, slaginstrument og en trombone står klar til bruk.

- Sjanger? Vi setter ikke musikken vår i en sjanger. Alle har tatt med seg noe eget og bra inn i bandet. Vi spiller det vi synes høres bra ut, men låtene må ha en rød tråd, sier Larsen. Han trykker på tasten som får det fargerike lydsporet til å rulle over Mac-skjermen. Gitaren settes i fanget, og Patricks vokal fyller stua. Tid for en minikonsert til kaffesupen.

Og plutselig var de ni

Conor Patrick begynte å sette sammen The Shooting Tsar Orchestra for to år siden. Først var de tre. Så ble de fire, fem, seks og plutselig var de ni.

- De jeg har spurt om å bli med, er folk jeg selv har vært «starstruck» av. De er flinke til å spille og synge, og har en positiv innstilling. Det er ett drømmemedlem som mangler, og det er en jente til koringen, røper Patrick. Men foreløpig er det ikke plass til flere i ni-seteren de kjører rundt i.

Innspillingen til debutalbumet startet i juni. Uten trommeslageren, som to uker tidligere hadde brukket kragebeinet under et forsøk på å sykle på en av de andre bandmedlemmene. De har selv dokumentert deler av innspillingsprosessen, og lagt ut filmsnutter på Facebook. Blant annet en akustisk versjon av «Talk Talk Talk Talk», fremført av gitarist og vestlending Viljar Dyvik Sellevold.

Det førte til en del spalteplass i aviser på Vestlandet. For Dyvik Sellevold.

- Vi ble ikke nevnt med bandnavn en gang, ler Patrick, som likevel mener at dette var en milepæl for orkesteret: Den første coverlåta som har fått mediaomtale.

På egne ben

Foreløpig står bandet på egne ben, uten et plateselskap i ryggen. De vil ha ryggen fri.

- Vi vil være uavhengig, og ikke ha noen restriksjoner. Da vi spilte inn «Talk Talk Talk Talk», ble den mikset ferdig en lørdag i 2-tiden. Et par timer senere var den gjort tilgjengelig for folk. Vi føler at vi eier hele prosessen slik vi jobber nå, og det skal en heftig avtale til for å endre på den innstillingen. Den avtalen fins nok ikke, sier Patrick.

- Vi håper at albumet blir godt tatt imot, og at vi kan fortsette å lage god musikk sammen, og leve av det, sier Fredrik Larsen.

- Man snakker mye om mål og drømmer, men jeg er egentlig der jeg vil være. Det er et utrolig artig band å spille i, og det er alltid et eller annet mystisk som skjer, legger Patrick til. En av de nye gladlåtene strømmer ut av høyttalerne, og ut til de som passerer det åpne vinduet på Bakklandet. Varmen kler den ifølge de to musikerne potensielle sommerhiten for 2015. Så er kaffekoppen tom.