Det er ikke lenge siden jeg sist så Lykke Li på en scene. Da sto hun på ikoniske Apollo Theater i Harlem, New York, og hun var superstjerne. Fans skrek, og prøvde å ta bilder av scenen, mens sinte vakter nektet dem å knipse på grunn av fotoforbudet.
Jeg fikk en sterk følelse av at Lykke Li hørte hjemme, men samtidig ikke. I det ene øyeblikket var hun selvsikker og sensuell, mens hun i det neste uttrykte fortvilelse gjennom tungt sminkede øyelokk. Hun var på en måte i sitt rette element, men samtidig var det noe med kroppsspråket som viste at hun ønsket seg langt vekk.
Følelsen slår meg igjen når hun entrer Kongescenen på Slottsfjell. Lykke Li starter med sine såreste låter, på en scene som er pakket inn i gotiske draperier, og et sortkledd band.
Stjernen er på scenen, men hun er sky. Hun har mye på hjertet, og det virker vanskelig å synge de mest intime låtene fra sistealbumet «I Never Learn» i sollyset på Slottsfjell. Kanskje er det også derfor hun gjør seg ferdig med det sarte først. «Sadness is a Blessing», synger hun, mens publikummet rundt meg ser utålmodige ut. De venter garantert på danselåtene.
Hun som en gang bar toppen høyt på hodet har nå fett hår hengende over ansiktet, og hun virker ikke opptatt av å gi publikum det de vil ha. Skiftet har ikke gjort henne til noen dårligere artist; tvert imot har hun blitt modigere. Samtidig sliter hun litt med å tilfredsstille et feststemt Slottsfjellpublikum; lysshowet og mørket fra scenen passer liksom ikke helt inn i festivalsettingen.
Det er først når mørket senker seg over fjellet, at konserten blir lysere. - Vil dere danse?, spør Lykke Li. Med «Dance Dance Dance» kjører hun opp tempoet, og det blir allsang på «I Follow Rivers». Det kan være irriterende å se at artister må jobbe så hardt for oppmerksomhet på festivaler, men det er samtidig godt å oppleve at det løsner. Scenelyset kommer tydeligere frem, røde, blafrende lys indikerer pistolskuddene hun synger om i «Gunshot», og hits som «Get Some» og sampling av Beyonce og Jay-Zs «Drunk In Love», fører til gåsehud over hele kroppen. I løpet av en drøy time får man servert så mange lag av Lykke Li, at man føler seg takknemlig over å oppleve en sann kunstner på scenen. I alle fall hvis man gidder å ta det innover seg.
Lykke Li gir, men det er samtidig klart at ingen skal sette rammer rundt prosjektet. Etter å ha sammenlignet de to konsertene fra samme turné, foretrekker jeg henne innendørs med et dedikert publikum, hvor de sarte låtene ikke føles som ventenumre. For det er det hun fortjener. Samtidig imponerer hun mer enn noen gang, fordi hun gjennom staheten og troen på materialet sitt, har blitt sterkere og stadig mer kompromissløs.
Anmeldt av Sarah Winona Sortland
