Noen navn gir oss umiddelbart gåsehud. Hitler, Idi Amin og Pol Pot. Ikke langt ned på lista finner vi Dr. Josef Mengele. Den tyske antropologen og legen er det 20. århundrets mest kjente sadist og sinnssyke vitenskapsmann.
Hans ekperimenter på mennesker –særlig tvillinger –i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau under andre verdenskrig, er et av de mørkeste kapitlene i menneskenes historie.
Hadde ikke de allierte vært overbevist om at han var død, ville sannsynligvis galgen ventet på Dr. Mengele under Nürnbergprosessen etter krigen.
I stedet bodde Mengele flere år Europa etter kapitulasjonen, før han på slutten av 1940-tallet flyktet til Argentina. Der kunne han bo i fred, til og med under eget navn. Mot slutten av 1950-tallet begynte imidlertid nettet å snøre seg rundt ham.
Den israelske etteretningstjenesten Mossad var på nazistjakt over hele verden. Etter at Adolf Eichmann ble tatt i 1960, sto Mengele øverst på listen.
I «Den tyske legen» møter vi Mengele omtrent på tidspunktet hvor fortiden er i ferd med å innhente ham. Han etablerer seg på et nytt sted og kommer i kontakt med en argentisk familie. Spesielt er det tolv år gamle Lilith som fanger legens oppmerksomhet.
Han nærmer seg den kortvokste og veslevoksne jenta som om hun var en blanding av Lolita og pasient. Mengele begynner som en biperson i fortellingen, men blir stadig mer sentral.
Den tyske legen overbeviser moren om at han kan hjelpe datteren med å nå normal høyde. Bildene av en uttrykksløs Mengele som måler og gir sprøyter til jenta åpner effektivt tilskuerens fantasi for hvordan den samme mannen 15 år tidligere skal ha forsøkt å skape siamesiske tvillinger ved å sy et par eneggede tvillinger sammen ved ryggen. Utfallet var, nær sagt selvfølgelig, døden for dem begge.
Den tysk-amerikanske statsviteren Hannah Arendt ble berømt for sitt begrep «ondskapens banalitet» etter rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961. Selv om han var ansvarlig for deporteringen og utryddelsen av millioner av mennesker, sluttet aldri Eichmann å hevde sin uskyld. Han fulgte bare ordre.
I Mengeles tilfelle er det ikke fullt så enkelt. Han har åpenbart en egen agenda i sin perverse forskning, som riktignok har antatt mindre brutale former etter at regimet som støttet opp under den, er eliminert. I filmen er oppførselen skildret som en del av hans natur –forskning i skjæringspunktet mellom genetikk og antropologi er noe han nærmest er predisponert til å gjøre.
Regissør Puenzo skildrer Mengele som en stillferdig og høflig vitenskapsmann. Spenningen blir aldri helt utløst på hendelsesplanet. I stedet er den effektivt antydet i parallellene mellom Mengeles oppførsel i Argentina og det man vet, eller aner, om hans forbrytelser under krigen.
