Det er sjelden konserter virkelig tar av i Borggården, og det gjorde det egentlig ikke da Ylvis var på besøk heller. Men foran drøyt 3000 publikummere (altså langt fra utsolgt) gjorde de jobben sin helhjertet og bra, og ga Trondheim en høyst velkommen humoristisk opptur bare timer etter at byens fremste fotballag hadde lidd et smertelig nederlag.
«Er det noen menn som er interessert i møbler», spurte Bård Ylvisåker, tidlig i konserten. «Hvite møbler», presiserte han, før de gikk i gang med den moderne livstilsklassikeren «Shabby Chick». Bror Vegard fulgte opp på sangen om Finn som har alt, bortsett fra personlighet. Den ble til og med fremført på norsk.
På sitt beste er ikke brødrene Ylvisåker bare høyt kvalifisert tullball, men intelligent satire over livsvilkår i Norge (og verden) i 2014. De er belevne, intelligente og kommuniserer ypperlig med publikum. Men den viktigste suksessfaktoren til Ylvis er likevel den ekstreme mengden arbeid som ligger i hver sang, hver sketsj, hver bevegelse. De er det levende bevis på at geniet ligger i detaljene.
En kan innvende at vel mye av dette showet er internasjonalisert, beregnet på et større internasjonalt publikum –som strengt egentlig ikke eksisterer, «The Fox»-suksess eller ikke. Men selv når de ikke er ekstremt morsomme og musikalsk tvilsomme, som i Toto-pastisjen «Massachusetts», er de så gjennomført helhjertede og har lagt så mye arbeid i klokskap i både utarbeidelse og fremføring, at det er en fryd å være til stede.
Det var mange høydepunkt på konserten søndag, fra «Sammen finner vi frem»-parodien, med lokale kjendiser fra Mikkel Storler Eriksen og Mari Smistad Haugen til Chand og Alf Erik Schille i koret, til moro med toghorn og beleven «vanlig» publikummer på «You Raise Me Up».
Høydepunktet før deadline-spøkelset nådde meg, var likevel den nye låten «I will never be a star» med en bitter lillebror Bjarte som Ylvisåker-familiens svar på Thomas Brøndbo.
