Cate Blanchett bidro sterkt til å gjøre fjorårets «Blue Jasmine» til en av de beste Woody Allen-filmene på lenge. De siste 20 åra har han hatt tendens til å følge opp hver gode film med minst én langt svakere. «Magic In The Moonlight» er litt smartere enn den gir seg ut for, men det lumre sommerdramaet om skepsis versus tro på den franske rivieraen anno 1928 er en ujevn bagatell i Allens katalog.
Et kjærlighetsdrama mellom en godt voksen mann og en nesten 30 år yngre kvinne er i ferd med å bli en allensk klisjé. Det hjelper at det er Colin Firth og Emma Stone som spiller dem. Filmen er en leken vri på illusjonskunst hvor triksene Allen har i ermet fungerer bedre enn selve dramaet, som er ganske tynne saker.
Den musikalske paletten til Allen kommer godt til sin rett i velstående mellomkrigsnostalgi med badetøy. Idédramaet om rasjonalitet versus åndenes makt er ikke uten raffinement. Derfor er det synd manus ikke er morsommere eller bedre, at Firth og Stone ikke får mer å spille på og dessuten må gjennomgå en finale så patetisk at det er vanskelig å hevde at Allen eldes med stil.