«Hvem skal reise seg opp og redde kloden», messet Neil Young under ekstranummeret på Koengen. Han pekte på publikum og mente tydeligvis at det var opp til hver enkelt av oss.

Ekstranummeret «Who's Gonna Stand Up and Save the Earth» er en helt ny sang som ble framført første gang i Reykjavik 7. juli. Sangen handler om at vi må «protect the land from the greed of man» og «build a future for our sons and daughters».

Låten ble en perfekt avslutning på en konsert der Young opptrådte som protestsanger og aktivist. Mens de fleste av rockens andre storheter fra 60- og 70-tallet nøyer seg med å repetere sine gamle suksesser, møtte vi en mann med en helt annen holdning i Bergen.

Neil Young anno 2014 går ikke på scenen for å underholde. Han er ikke ute etter å lage fest. Situasjonen i verden er for alvorlig til det. Men så blir det faktisk fest likevel når han og Crazy Horse spiller på sitt mest intense.

Konserten bød på flere overraskelser. Etter at Neil Young gjennom hele Europa-turneen i sommer har åpnet med en av to klassikere, «Down By The River» eller «Love And Only Love», startet han i Bergen med «Be The Rain». Det var et passende valg, siden publikum allerede var dyvåte.

Dermed gjorde han også en tematisk vri. Fredsbudskapet har stått sentralt under konsertene hans de siste ukene, og det var fortsatt på plass i Bergen. Men fredag kveld handlet konserten hans enda mer om miljøvern, antakelig fordi han var fullt klar over at han befant seg i en av verdens fremste oljenasjoner.

Forrige gang jeg opplevde Neil Young på scenen, var i Berlin da han startet sin Europa-turné i fjor sommer. Han og de gamle kameratene i Crazy Horse, som blir kalt verdens beste garasjeband, spilte elektrisk gitarrock så det var en fryd.

Etter konserten i Oslo senere på sommeren i fjor, skadet gitarist Frank «Poncho» Sampedro hånden, slik at resten av turneen måtte avlyses. Nå spiller gjengen i de byene som gikk glipp av dem i fjor, og selv om det stort sett er de samme musikerne som står på scenen med delvis det samme repertoaret, er opplevelsen ganske annerledes.

Fjorårets turné var preget av intense gitarlåter som kunne vare i bortimot en halv time. I sommer er Neil Young mer opptatt av å formidle et budskap.

Etter en streit og strålende versjon av klassikeren «Powderfinger» som låt nummer to, sank riktignok intensiteten noen grader med «Standing In The Light Of Love», en låt som aldri er utgitt på plate, og som heller ikke er noe mesterverk, før han spilte en hyggelig versjon av «Days That Used To Be» og en dempet utgave av «Living With War», en låt med et svært aktuelt innhold i disse dager: «I'm living with war in my heart everyday/I'm living with war right now».

Deretter fikk vi konsertens første høydepunkt, en lang og sterk utgave av «Love And Only Love», en sang fra tidlig 90-tall der Young improviserte fram nye tekstlinjer i tråd med kveldens miljøtema.

Han spilte en relativt tam utgave av Crosby, Stills, Nash & Young-låten «Name Of Love» før han gikk i gang med Bob Dylans «Blowin’ In The Wind». Young har fått mye kritikk for at han insisterer på å framføre denne gamle, utslitte låten. Men de som lyttet grundig i regnet, oppdaget at han justerte teksten og gjorde sangen til sin egen: Hvor mange må dø før vi oppdager at for mange har dødd?

Så fikk vi «Heart Of Gold» til publikums store fryd, før han tok fram en glemt perle: «Barstool Blues». Deretter var det klart for kveldens neste høydepunkt, en lang og følelsesladet utgave av «Tonight’s The Night», en sang han har spilt svært få ganger de siste årene.

Dermed gikk vi glipp av både «Psychedelic Pill» og «Cortez the Killer», som har stått på konsertprogrammet de siste ukene. Til gjengjeld avsluttet han, før ekstranummeret, med en sterk versjon av «Rockin' in the Free World» med delvis ny tekst: «Keep on sucking, sucking from the soil».

Noen trodde han sang «sucking up the oil». Den misforståelsen er høyst forståelig ut fra det som var Neil Youngs krystallklare budskap denne kvelden, hans eneste opptreden i oljelandet Norge i år.

Vi fikk ikke så mye av de lange gitarutskeielsene han og Crazy Horse mestrer bedre enn noen andre, men vi fikk oppleve en snart 70 år gammel artist med et engasjement de fleste 25-åringer bør misunne ham.