- Vil dokk heim no?, spurte Åge Aleksandersen en utsolgt og usedvanlig tettpakket Borggård, etter å ha spilt i to timer og 40 minutter, litt over 23 lørdag kveld. Folket brølte på mer og fikk «Twist & Shout» som etter hvert gikk over i kveldens andre versjon av «Levva Livet». Så var det omsider over, i konsert høyt og lavt, med «Trondheimsnatt» med en lyssatt Nidarosdomen i bakgrunnen som et av høydepunktene. Mer om det senere.
Først må det fastslås at denne konserten med Åge & Sambandet med gjester var minst ett hakk bedre enn konserten på Torget i 2011. Dessuten at preget av utflytende, skrålende trønderfest ble langt mindre enn da DumDum Boys hadde samme «spot» med tettpakket lørdagskonsert under Olavsfestdagene i 2012.
For en som har sett Åge & Sambandet en håndfull ganger de siste åra, var det merkbart at dette ikke var en vanlig kveld på jobben. «Norge Mitt Norge» fikk ekstra nerve som åpningslåt og de beste sangene fra den relativt ujevne nye plata skinte overraskende godt. «Kjæresten min» ble løftet til en kommende Åge-klassiker med strøkent gitararbeid av Gunnar Pedersen og fin gjestevokal av Kari Rueslåtten. Den funket enda bedre enn på plata og mye bedre enn den famlende liveversjonen på NRK tidligere i sommer.
En frisk «Suttekluten» ble dessverre eneste Åge-låt før 1980 i konserten. Frode Fjellheim ga ekstra glød til nye «Kari og Knut», mens «Under Samme Sol og Samme Måne» var den av de nye sangene som fungerte klart dårligst.
Det er 30-årsjubileum for «Levva Livet!» i år og seks sanger derfra var ikke én for mye. Særlig slik de ble servert. Skjalg Raaen og Gunnar Pedersen er dynamiske ytterpunkt som gitarister, som står stadig bedre til hverandre. Raaen som utagerende alt-mulig-mann med det åpneste skjortebrystet i norsk rock. Pedersen med en skarpere «less-is-more»-tilnærming jo eldre han blir. Den første soloen hans i «Lys og varme» har neppe vært finere og strammere enn nå.
Det ble mange sterke «Levva Livet!»-øyeblikk i konserten. «Når man drep unga i Gaza.... Det her e sangen om akkurat det» sa Aleksandersen og leverte en intens ladet versjon av «Va det du Jesus». Mari Boine gjestet i en flott versjon av «Fremmed Fugl» og tittellåten fikk som vanlig folk til å ta av, men aller best av sangene fra 30-årsjubilanten fungerte «Hvis du rekke ut ei hand», kanskje fordi den er en litt underkjent perle.
Det er dessverre ikke julesangen «24.12», som sammen med en ganske grå ny sang skapte tilløp til tomgang midtveis. Det gikk heldigvis fort over. En historisk versjon av «Rosalita» med både Mari Boine og Henning Kvitnes ga bratt stigning. At Kvitnes gjorde det gamle verset sitt på norsk, gjorde sangen bedre.
Aleksandersen & co så ut og låt skjerpet, men samtidig befriende uanstrengt i de spesielle omgivelsene som Borggården gir når det mørkner. De ser ikke lenger overkoreografert ut på scenen. Den løse, varme stemningen løftet også sangen konserten bygget opp mot: «Trondheimsnatt» i duett med datteren Line Sofie.
Sangen har neppe noen gang kommet bedre til sin rett, enn framført som første ekstranummer, i forsiktig sommermørke, med lyssetting av spiret på Domkirken. At de nå synger Trondhjem og ikke Trondheim, gjør at den låter enda bedre. Et perfekt klimaks på en fin kveld med Åge & co.
