Spennende om «ufrivillig helt» med fargerikt liv og stor overtalelsesevne.
Endret: 21.04.2008 kl. 15:23
Arkeolog Silje Fretheim, som du leste om i Adressa forrige mandag, har skrevet
en debutroman som både fascinerer og imponerer. Hovedpersonen Ariel
Footlight er en krysning mellom Tolkiens Frodo, Dickens' Oliver Twist og en
«snubler» av den typen Saabye Christensen lenge skrev om. Ariel går fra en
oppvekst som utstøtt halvkaste til å bli kongens fortrolige og verdenens
redningsmann. Underveis i hans livsskildring streifer boka mange sjangre og
mange roller for Ariel: Farløs oppvekst i skogsbygda, læretid til sjøs,
forbryterlærling i storbyens underverden, revolusjonsleder, slottsfange og
en prinsesses hemmelige fortrolige. Mer enn den første halvdelen av boka er
en slik skildring av Ariels «lære- og vandreår».
Boka er på 720 sider. Omtrent på side 450 kommer et taktskifte, da er
relasjonene etablert, og en gruppe med Arial, hans venner og hans
fangevoktere reiser ut på sitt magiske oppdrag: å samle fem magiske steiner,
og med det bringe stabilitet tilbake i verden.
Arial er en original hovedperson. Hans bakgrunn gjør ham usikker, og han
undervurderer hele tiden den overtalelseseffekten hans totale ærlighet har
på alle han møter. Arial er halvblods, dels «Reisende» og dels
«Stillstående», som de fastboende blir kalt. I de Reisendes folklore finnes
tre mytiske roller: Forteller, Overtaler og Samtaler. Et hovedtema i boka er
nettopp språkets og kommunikasjonens funksjoner: i fortelling, overtalelse
og refleksjon.
Det er lite romantikk i boka. Derimot står det, som følge av bokas fokus på
språk og overtalelse, mye og klokt om vennskap mellom menn. Hvordan vinnes
tillit, og hvordan bevares den? Boka har mange gode formuleringer og
observasjoner av den typen vi kaller onelinere, og jeg kunne lett fylt hele
anmeldelsen med slike.
Fretheims skrivesjanger er original, men ikke unik. Hun har diktet seg en
fiktiv medforfatter, og fremstiller historien som en biografi, med
sakprosaens saklighet. Den resonnerende, litt forskende stilen fungerer
godt. Synsvinkelen er en allvitende forteller som hovedsakelig følger Ariel,
men som i noen kapitler forlater hans perspektiv. Teksten er adjektivrik på
en god måte, og det er tydelig at forfatteren er glad i å skildre.
Hovedstaden i Landet skal være modellert etter Trondheim, og tiden kan være
et sted mellom 1600- og 1900-tallet. Skytevåpen finnes, men er lite utbredt.
Det er heller ikke mange spor etter annen industri eller ny teknologi, men
samtidig er det noen moderne elementer i samfunnsstrukturen. Selv om
Fretheim sier at hun forsøker å skille romanforfatteren fra fagarkeologen i
seg selv, velger jeg å tro at det er arkeologen som skinner gjennom i de
reflekterte beskrivelsene av landskapets topografi, av samfunnsorganisering
og av mytologiske strukturer.
Boka markedsføres som fantasy for ungdom. Det er både riktig og galt på samme
tid. Fantasyperspektivet ligger først og fremst i bunnen av historien: i
mytologien om opphav, Kaos og helhet, og i lange perioder er det få
eksplisitt fantastiske elementer i boka. Hva alder angår har boka trolig
mest å gi til en leser som kan følge modne refleksjoner om relasjoner,
intensjoner og personlighet. Kvaliteten ved boka er ikke først og fremst
fantasyelementet: kampen mot kaos for å redde verden. I enda større grad
ligger kvalitetene i selve skrivestilen og teksten, i skildringen av Arials
liv og utvikling, og i skildringen av evnen til å overtale: hvordan
mennesker vinner hverandres tillit og samarbeider. Kort sagt: en interessant
bok og en fin leseopplevelse.
