Endret: 13.05.2008 kl. 10:03
I 2007 ble svenske Stridsberg (35) den yngste noensinne til å motta Nordisk
Råds litteraturpris for sin roman «Drömfakulteten». Nå har boka krysset
grensa, slik at den merkverdige historien om feministen, hora og
stoffmisbrukeren Valerie Solanas også foreligger på norsk, som
«Drømmefakultetet». Og i en versjon som ligger hinsides det faktiske, ifølge
forfatteren selv.
- Jeg har vridd så på hennes livshistorie at jeg nesten er litt beskjemmet.
Men jeg forsvarer meg med at jeg har plassert en fortellerstemme mellom
Valerie Solanas og meg, slik at det er fortellerens opplevelser av Valerie
som trer fram. I tillegg har jeg lagt inn så mange faktafeil i teksten, at
lesere med kjennskap til Solanas bakgrunn og liv enkelt ser at jeg dikter
vilt, sier Sara Stridsberg.
Et par sentrale stikkord for Valerie Solanas liv er SCUM og Andy Warhol. Det
første står for hennes ekstremfeministiske manifest «Society for Cutting Up
Men», det andre dreier seg om at hun i 1968 prøvde (og nesten klarte) å
drepe Andy Warhol med pistol.
Paradoksalt liv
Da Solanas selv døde av lungebetennelse i 1988, var det som nedkjørt narkovrak
på et skittent hotell for utslåtte i San Francisco. Og det er på dette
dødsleiet at Stridsbergs forteller oppsøker Valerie, og ser tilbake på
hennes liv. Fra en oppvekst som seksuelt misbrukt av faren via et
universitetsstipend og eksamen til et liv i New York og San Francisco som
prostituert feminist.
- Da jeg leste SCUM, ble jeg fascinert av den bisarre villdyrsteksten som er
like poetisk som den er ulogisk. Det er jo et paradoks at en hyperfeminist
som Solanas lever av å selge sin kropp, samtidig som hennes ensomme død
symboliserer det totale nederlaget, bemerker Stridsberg.
Poetisk prosa
Men deretter, mellom de faktiske stolpene i Solanas liv, dikter Stridsberg
både fritt og frekt.
- Å skrive denne boka gjorde noe med meg. Å prøve å gå inn i hennes verden
var som å stå på kanten av avgrunnen. Det var en fysisk opplevelse, hvor jeg
måtte bryte opp prosafortellingen innimellom for ikke å bli slukt av den
villedende maskinen, sier Sara Stridsberg. Som da boka ble utgitt, til sin
store glede opplevde at mange kritikere hyllet den poetiske sprengkraften i
teksten.
- Jeg er veldig glad i poesi, men tør ikke selv å skrive det. Og da kan
løsningen bli å prøve å få inn litt poesi i teksten. Kanskje hører jeg
hjemme i grenselandet mellom poesi og prosa, foreslår Sara Stridsberg som
under skrivingen også oppsøkte hotellet i San Francisco hvor Solanas døde.
- Det er et hotell for døende eksistenser. For meg som kom fra en beskyttet
tilværelse i Sverige, var det å konfronteres med virkeligheten fryktelig.
Jeg bare lengtet derfra, innrømmer Stridsberg som bor i Stockholm med kone
og sønn på halvannet år.
Teater
Der jobber hun for tida både med ny roman og et par teaterstykker for
Dramaten, hvor også «Drømmefakultetet» er blitt satt opp.
- Det var en stor ære, men samtidig er det litt vanskelig å forholde seg til
andres versjon av din egen tekst. Det blir alltid noe som skurrer i overgang
fra tekst til scene, kommenterer Stridsberg som ser fram til premieren neste
år, på det første av hennes to stykker for Dramaten, «Nazi pinup girl».
- Men aller mest lengter jeg etter å skrive romaner, sier Stridsberg. Hun
forteller at arbeidstittelen på hennes neste roman er «Subrosa».
Sjokk å lese om seg selv
- Den startet som ren prosa, men nå er jeg bare forvirret. Jeg er blitt dratt
inn i noe jeg ikke aner noe om, og det føles bare helt fantastisk, sier
Sara. Som da hun romandebuterte i 2004 i svenske medier gjerne ble omtalt
som en pønkete villstyring. Et bilde som ligger langt unna «den helt vanlige
jenta» som hun selv hevder å være. Men som hun påstår sjelden å gjenfinne i
intervjuer med seg selv.
- Det er alltid et sjokk å lese om seg selv, om hvordan jeg tegnes og hvilke
fliker av min virkelighet det fokuseres på. Men det bare viser den makten
som ligger i å fortelle, og jeg har ikke lov å klage. Etter alt jeg har
utsatt Valerie Solanas for, er det bare rett og riktig at jeg selv blir
utsatt for det samme!
