forsiden

Da det blomstret hos Hauge

Da det blomstret hos Hauge

Olav H. Hauge, som mange mener er Norges største lyriker etter krigen, ville ha fylt 100 år i dag. Tankene går til Ulvik, der han bodde hele livet.
bok
lørdag 15.04 2017
09:57
fredag 14.04 2017
10:16
mandag 10.04 2017
09:26
søndag 02.04 2017
15:57
lørdag 01.04 2017
15:36
Leses nå
 

Saken oppdateres.

Hundreårsjubileet blir feiret i Ulvik i Hardanger i dag, med flere arrangementer og utgivelsen av boka «Olav H. Hauge og bygda». Samtidig blir også «Tid å hausta inn» utgitt. Der skriver 31 forfattere om Hauges forfatterskap. Riksteatret feirer også hundreårsjubileet i høst, med en forestilling som blant annet kommer til Trøndelag Teater i november.



Selv var jeg i Ulvik og møtte Hauge hjemme på gården forsommeren 1992. Det var midt i fruktblomstringen, og vakrere omgivelser kan man vanskelig tenke seg. Hauge satt i skyggen av sine epletrær og var fåmælt, men imøtekommende. Det han sa, var nesten like konsentrert og mangetydig som diktene hans. Han var 84 år og i god form - men døde under fruktblomstringen to år senere.



Som vanlig var han altfor beskjeden. Han tviholdt på at han var eplegartner og at diktningen var noe han holdt på med i fritiden.



Kalte seg ikke dikter



- Eg kaller meg ikkje diktar, eg er ein skarve gartner, sa Hauge og serverte eplesaft fra egne trær.



Han brukte heller ikke store ord om sin egen drivkraft for å bli forfatter.



- Eg lærte no å lesa på skulen då veit du. Det sto mykje fint i Rolfsens lesebok, sa Hauge.



Nesten uten utdannelse ble han en stor kjenner av verdenslitteraturen, og han gjendiktet lyrikere fra mange språk.



Han var høyt elsket både av folket og av sine forfatterkolleger - men mange av dem var irritert på at han ikke ville kalle seg dikter. Hvis ikke han, en av landets aller største poeter, kunne kalle seg dikter, hvem kunne da gjøre det?



Sov um nettene



Men for ham var kroppsarbeidet en forutsetning for å kunne dikte:



- Dei seier at Hamsun skrev um nettene. Rolf Jacobsen seier også at diktet kom frå slikt han tenkte på um nettene. Eg sov um nettene. Det lyt ein arbeidsmann gjera. Men medan eg arbeide på garden, kunne eg tenkja på andre ting, på dikt, ved siden av. Alle tankefolk liker grovt arbeid. Det er godt å hogga ved, eller gå. Ein kan ikkje tenkja medan ein sit, sa Hauge og tok meg med på en rusletur rundt på gården.



Han må gjengis på sitt eget, arkaiske nynorsk. Poesien i måten han snakket på, forsvinner hvis man oversetter til bokmål.



Laga av same stoffet



Mens han sto og så seg rundt under epletrærne oppe i lia, spurte jeg om hans særpregede dikt der han skildrer naturen på en nesten hverdagslig måte, samtidig som han gir trær, gress, fjell og fjord et eget liv.



- Vi er alle laga av det same stoffet, anten vi er menneske, dyr eller planter. Ikkje berre det same stoffet, det er den same andi. Vitskapen har diverse ikkje vore oppteken av den andelege dimensjonen, svarte han.



Hauge var panteist.



Der han sto oppe i lia og så ned mot fjorden, tenkte han kanskje også på det store dramaet i sitt liv, da han tidlig på 40-tallet ble stengt inne i en båt og sendt til den psykiatriske institusjonen Valen sjukehus. Han fikk diagnosen schizofreni. Etter at han ble skrevet ut første gang, debuterte han i 1946 med diktsamlingen «Glør i oska».



Draumen me ber på



Han ble innlagt til psykiatrisk behandling tre ganger til, men utga likevel en rekke diktsamlinger og gjendiktninger som gjorde ham til en av våre største poeter.



Det er liten tvil om at hans mest populære dikt hadde en svært personlig klangbunn. Det er blant annet derfor det betyr så mye for så mange:



«Det er den drømmen me ber på



at noko vidunderlig skal skje,



at det må skje -



at tidi skal opna seg,



at hjarta skal opna seg,



at dører skal opna seg,



at kjeldor skal springa -



at drømmen skal opna seg,



at me ei morgenstund



skal glida inn



på ein våg me ikke har visst



um.»







comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?