Endret: 13.10.2008 kl. 08:50
Det er ikke mange dagene siden Rune F. Hjemås sto med debutboka si i hendene
for første gang. Et øyeblikk han hadde sett fram til. Det skulle bli stort å
kjenne kortprosaen sin mellom stive permer fra Samlagets trykkeri. Det gikk
ikke akkurat som han hadde tenkt.
- Det var ei helt vanlig bok, sjøl om jeg hadde sett det for meg som noe
veldig spesielt. Men det var altså ei ordinær bok, akkurat som bøker skal
være, sier Hjemås, og sammenligner opplevelsen med å bli far for første
gang. - Du vil jo at det skal kjennes som en vanlig unge og ikke noe rart
eller annerledes.
Den tapte tida
Nå er ikke 26-åringen fra Heimdal far. «Bare til denne boka», som han sier
selv. Tvert imot tar han for seg tida før og mens man blir voksen i boka si
og skriver om små hendelser og tanker gjennom barndom og ungdomstid.
- Det ligger en melankolsk ånd gjennom boka?
- Jeg synes ikke barndomstekstene er spesielt melankolske. Men det ligger så
klart elementer av den tapte tid i slike minner, og det vil alltid være en
viss melankoli i det.
- Du sier «minner»?
- Jeg bruker det mer som en sjangerbetegnelse, det er altså ikke
sjølbiografisk rent konkret.
Sjølbiografiske var derimot Rune F. Hjemås' første tekster. Dem skrev han som
tiåring, i ei slags reisedagbok fra England. Han skrev ned detaljer som
klokkeslett, gatenavn og hva familien spiste til middag.
- Jeg skal ikke hevde at det hadde litterær kvalitet, men motivasjonen min
for å skrive var den samme som driver meg nå: Jeg ville ta vare på følelser
og stemninger.
- Er du redd for å gi slipp?
- Det er vanskelig å akseptere at tida går. Du har det bra en sommerdag, og
så vil du bare trykke på «stopp». Skrivinga er en måte å bevare opplevelsen
på.
Kassettlitteratur
Stoppmetaforen kan man kjenne igjen på omslaget debutboka er utstyrt med; på
forsida ser vi en kassett, og på baksida en kassettspiller. Er Hjemås grepet
av kassettmanien, som har herja popkulturen de siste årene?
- Jeg vil ikke kalle meg kassettnostalgiker, for den er klossete og har
dårlig lyd. Men den har en enestående egenskap: Du kan ta opptak sjøl, og
mange som vokste opp på 70- og 80-tallet lagde sine egne radioprogrammer.
Det er en veldig bra ting med kassetten, og jeg ser paralleller til å
skrive, sier Hjemås.
Norsk romanfetisj
Han har snakket seg varm nå, og fra kassettprat er veien kort til å
sammenligne kortprosa med poplåter. Rune F. Hjemås synes det er merkelig at
ikke kortprosa blir mer lest i Norge.
- Litteratur-Norge har en romanfetisj, der «ei bok» er lik «en roman». Det
jeg synes er spennende med kortprosaen, er at det er en sjanger i
ytterkanten. Det gis ut lite kortprosa, men det er en sjanger som burde nå
bredt. Én tekst tar like lang tid å lese som en poplåt, og tekstene kan
leses enkeltvis. En roman blir til sammenligning som en fire timer lang
operaforestilling.
- Du har kalt boka di «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd». Det er et mantra?
- Det er jo det. Og tittelen er ikke ironisk, det er veldig mye alvor i
setningen. Den er en trøst og noe å gripe fatt i. Man har jo all verdens
grunner til å ligge våken om natta om du tenker etter: Det lages atomvåpen,
og isen smelter uten at vi greier å gjøre noe med det. Men man kan ikke leve
hvis man skal tenke på alt det hele tida. Da er det greit å si til seg selv
at man ikke er redd.
- Hva er du redd for selv?
- Jeg bodde i Bergen i tre år før jeg flytta til Oslo. Der gikk jeg på
Skrivekunstakademiet, og lenge var jeg redd for å debutere i Bergen og bli
kalt vestlandsforfatter. Ambisjonen min er også å bli en tydelig
prosaforfatter fra Trondheim.
- Utover det er jeg redd for at Frp skal komme til makt. Med det kommersielle
kunstsynet de opererer med, tror jeg det kan bli vanskelig å lage fornuftig
kunst.
