Endret: 17.11.2008 kl. 14:21
To år siden debutsamlingen «Går det an» utgir Ellen Grimsmo Foros (33)
«Jordbok».
Tekstene står som korte, konsentrerte utladninger på hver bokside. Der frister
«jeg», «du» og «vi» tilværelsen, utspent mellom hverdagsliv og
stjernehimmel.
Jord og stjerner i språket
Ellen Grimsmo Foros blander sfærer, både i enkeltdikt og på tvers av diktene.
Mellom åkerjord og kantskog, butikkhyller og forbruk, skyter helt andre
tanker og bilder seg inn.
- Jeg har valgt ut noen bestemte grupper av bilder fordi de i kombinasjon med
hverandre har potensial til å fortelle noe spennende om liv og samtid, sier
hun. - Når ulike motiver veves sammen, oppstår det nye sammenhenger, lyrisk
og eksistensielt, og også politisk. Det er jo akkurat sånn: Sorgen over
vinteren som uteblir igjen, eller over ikke å nå fram til kjæresten, kan
godt komme i et glimt mens man er ute for å kjøpe nye sko.
Rammene for poesi og poetisk språk har flyttet seg over tid, men Ellen Grimsmo
Foros mener det er en overdrivelse at man må ha bakgrunnskunnskap for å lese
samtidslyrikk.
- Det viktigste er åpenheten for teksten. Men forståelsen og gleden over et
dikt kan selvsagt av og til utdypes gjennom kunnskap om og kjennskap til
poesi, sier hun.
- Ville ikke samtidspoesien fått flere lesere hvis dere hadde passet på
enderimet?
- Nei, hvorfor det? Poesi vekker følelser vi kan våge å kjenne på, enten
linjene rimer på hverandre eller ikke. Det viktige er dine egne
assosiasjoner og opplevelser med teksten. Du kan oppleve at teksten taler
akkurat til deg.
- Dylan rimer ikke
- Men den som skriver på rim når lenger ut?
- Nei, tenk på Joni Mitchell og Bob Dylan, de skriver ikke linjer med
enderim, svarer Ellen Grimsmo Foros, med knusende eksempler fra
verdenspoesien og den nye muntlighetskulturen der en ny mediesituasjon med
massespredning via plater, konserter og festivaler, film og tv har gitt
muntligheten en bedre posisjon igjen etter århundrer med dikteren og leseren
adskilt i hvert sitt lønnkammer.
Ellen Grimsmo Foros har erfaringer med å være både muntlig og skriftlig poet,
og mener at vi trenger begge deler.
- Muntligheten er leirbålet, rytmen, feelingen. Det følelsesmessige,
kroppsnære, jordnære og stemmenære kommer fram, det som gjør lyrikken så
sterk, konstaterer hun.
Ved flere anledninger har hun lest opp for et publikum.
- Mange synes det er lettere å lytte enn å lese selv. Men den skriftlige
tradisjonen jeg står i, gir en frihet til å lese tekstene på kryss og tvers.
Forbindelser oppstår, og nye tanker springer ut av dem. En tilfeldighet ga
Ellen Grimsmo Foros en uventet sjanse til å få nærkontakt med forskjellen
mellom skriftlighet og muntlighet.
- Jeg fikk senebetennelse og kunne ikke skrive. Dermed ble de første diktene
jeg skrev til «Jordbok» improvisert muntlig og lest inn på diktafon. Det var
skummelt, medgir hun. - Stemmen er tydeligvis knyttet nært til det sosiale,
og det blir fort til at man tenker: Var det dumt sagt? Ble det dårlig?
Musklene i armen blir ikke like raskt redde for å si dumme ting som ikke
holder mål.
Interesse for samtidspoesi
- Hvordan er det å være ung lyriker i en offentlighet som ikke er så opptatt
av poesi?
- Behovet og interessen for poesi måler du ikke ved å bla i en avis og ikke
se et eneste dikt. Bare tenk på den sterke posisjonen diktet har ved livets
store begivenheter. Utpå kvelden siterer også tøffe gutter og store menn
«August er det mykeste myke jeg kjenner» av Einar Skjæraasen, og forteller
hvor glad de er for eksempel i Stein Mehrens dikt «Jeg holder ditt hode i
mine hender», svarer Ellen Grimsmo Foros.
