Da Hanne Ørstavik så bildet i en fotobok innså hun straks at det var nettopp i det huset hennes neste roman bodde.
Endret: 09.09.2009 kl. 08:14
- Inngangen til romanen materialiserte seg gjennom bildet av det flotte art nouveau-huset. Det gjorde så stort inntrykk at jeg dro til Brussel for å se det i virkeligheten, men det ble et lite antiklimaks da jeg endelig sto foran huset. Det skjedde jo ikke akkurat noe der, ler Hanne Ørstavik.
Det er den belgiske arkitekten Paul Hanker (1859-1901) som har tegnet huset med adresse 48 rue Defacqz. Adressen er også tittelen på Ørstaviks nye (og niende) roman, og for sikkerhets skyld har hun også diktet Hanker inn i boka.
- Jeg har bare lånt ham litt, og latt ham leve i huset han tegnet. Men livet han lever der er ren fiksjon. Blant annet er det jeg som har gitt ham en tvillingsøster, Rakel, påpeker Ørstavik.
Men det som ga Ørstavik nøkkelen til "48 rue Defacqz" var bildet med den myke art nouveau-utsmykningen som preget huset.
- Hvordan kunne maskuline menn tegne noe så mykt, og hvordan kunne dette feminine passe inn i deres mannlighet? Spørsmålet pirret meg og jeg fikk lyst til å undersøke dette motsetningsforholdet mellom lett og tungt, mykt og hardt, stillstand og liv. Kan det finnes noen sammenheng mellom motsetninger som disse som skaper en helt annen virkelighet?
Overført til boka mener Ørstavik at leseren ved å gå inn i huset også går inn i romanen, hvor den ytre rammen blir erstattet med en helt annen indre virkelighet.
Og den virkeligheten som møter oss inne i "48 rue Defacqz" er livet til tvillingparet, 25 år etter at deres foreldre døde. Likevel er det som foreldrene fortsatt levde, mens Paul og Rakel lever i en tilstand av tidløs uvirkelighet.
- De klarer ikke å befri seg fra barndommens tyngde. De lever som om det ikke finnes noen annen måte å leve på. Gjennom Rakels kjæreste Samuel ser de riktignok sin egen situasjon, men når man erfarer at også det gode gjør vondt, på samme tidspunkt, hva da?
Det er ingen ytre dialoger i Ørstaviks roman, alt skildres gjennom en dempet indre stemme. Eller rettere sagt to, for forfatteren lar både kvinnen Rakel og mannen Paul slippe til her. Kvinnen mest med føleser og tanker om fortiden, mannen med tanker om sine prosjekter.
- Tidligere har jeg hatt androgyne kvinner i sentrale roller. Denne gangen har jeg splittet opp det androgyne i tvillinger som lever tett, men likevel adskilt, fordi jeg vil at det skal være litt bevegelse, forklarer Ørstavik. Som bruker "forandring" som et stikkord.
- Åpner du opp for forandring kan du nesten ikke stoppe den. Men det er viktig å gå med den, og ikke mot. For sorgen blir ikke borti fordi du benekter den. Det blir bare ikke plass til noe annet da.
Til tross for at "48 rue Defacqz" ikke er på mer enn 165 sider, så brukte Hanne Ørstavik to år på å skrive den.
- Å bore i en tilstand er en helt annen utfordring og langsommere bevegelse enn å skrive noe handlingsdrevet. Noen steder i boka er så smertefulle at jeg har måttet vente på å gå inn i det rommet. Du kan ikke gå dit når som helst, sier Ørstavik som romandebuterte med "Hakk" i 1994.
Siden har hun mottatt flere prestisjefylte priser, men samtidig har den snart 40-årige forfatteren Ørstavik også vært en av de mest omstridte. Blant annet er hun blitt beskyldt for at hennes fiktive romanfigurer skal ligge for tett opp til virkelige mennesker i hennes omgivelser, samtidig som noen kritikere har ment at "føleriet" blir for privat. Det kan føles sårt, innrømmer hun.
- Men det var verre før. Nå har jeg fått større trygghet som forfatter, i forhold til at jeg faktisk har skrevet den boka og det er nå det. Men jeg vil jo gjerne bli godt mottatt, så jeg er også sårbar, innrømmer Ørstavik som likevel er klar på at dette ikke har påvirket hennes forfatterskap.
- Når jeg skriver går jeg inn i et annet rom. Da har jeg kun en forpliktelse i forhold til stoffet jeg skrive, ikke noe annet eller noen andre. For meg er det å skrive som å gå ut av tiden.
