Endret: 26.01.2010 kl. 12:00
Adresseavisen beklager at feil versjon av et intervju med forfatteren, førsteamanuensis ved NTNU, Tord Larsen ble trykket i avisen 25. januar. Dette er den rette versjonen.
Mange mener det er en avgrunn mellom den vestlige og ikke-vestlige verden, og la oss starte med et eksempel, og fortelle litt om Micmac-indianerne i det østlige Canada. Tord Larsen, som er førsteamanuensis i sosialantropologi ved NTNU og nylig skrevet boken ”Den globale samtalen – om dialogens muligheter”, gjorde sitt feltarbeid nettopp hos disse indianerne. Han tilbrakte to og et halvt år på Nova Scotia, fra februar 1972 til august 1974, og det han så på indianerreservatet var symptomatisk for urbefolkning verden over.
- Jeg undersøkte hvordan Micmac-indianerne så på seg selv i forhold til det kanadiske storsamfunnet. Indianerne brukte sitt opprinnelige morsmål, og var i begynnelsen av sin kulturelle renessanse. Indianerne fikk samme behandling av storsamfunnet som våre samer fikk på begynnelsen av 1950-tallet; indianerungdommer ble sendt på internatskole, og språket og kulturen ble forsøkt banket ut av dem, sier Larsen.
En umulig historieskriving
Larsen sier at storsamfunnets strategi om å assimilere urfolk og opprinnelig befolkninger i store land som for eksempel India og afrikanske stater, kan ses på som en kulturell del av erobringen av et land og et folk.
- Når den opprinnelige befolkningen opplever en kulturell renessanse, føler den for å si noe om sin egenart, og da må de nødvendigvis formulere seg slik at motparten forstår. Men det å formidle et bilde av seg selv som samtidig er begripelig for de andre, og som også sidestiller deres kultur med de andres, er et minefelt.
- Hvorfor?
- Jeg må vri svaret over til det som skjedde i India på 1950-tallet. Indiske politikere og intellektuelle forsøkte å formulere en indisk identitet og en indisk erfaring som ikke de britiske kolonistene hadde formulert for dem. De ville tale med sin egen stemme. Men det viste seg å være umulig å revitalisere den indiske realitet slik den måtte ha vært før britenes ankomst. Landet var for sterkt preget av koloniseringen til at det lot seg gjøre. Selv om indiske historikere nok kunne rekonstruere en indisk fortid, ville de være ”fanget” av en europeisk sjanger, nemlig en nasjonal historieskrivning. Dermed ville også dette forsøket være farget av den kolonialismen de søkte å frigjøre seg fra. Enda verre ville det være for australske aboriginere å fremstille sin opprinnelige verdensanskuelse i historieform. Aboriginerne opererer med noe de kaller ”drømmetid” – en mytisk fortid da mønsteret for nåtida ble lagt. Alt som skjer nå, er en repetisjon av det som skjedde i drømmetida.
- Nå er vi inne på språk?
- Ja, i vid forstand, fordi også språket koloniserer, sier Larsen.
En beretning om symmetri
Larsen nevner samene igjen, når han skal forklare hva det vil si å definere seg ved hjelp av andre premisser enn sine egne.
- Harald Eidheim viser hvordan samene ville avstigmatisere joiken. De gjorde det ved å finne noe i det norske samfunnet den kunne sammenlignes med, og da fant de folkemusikken. Ved å gjøre det, sa de at det finnes noe særegent samisk som er sammenlignbart med noe verdifullt nordmennene har, altså folkemusikk. Gevinsten er altså at joiken blir avstigmatisert, og får en høy status. Tapet er at den blir plassert i en kategori som i utgangspunktet ikke er samisk, nemlig folkemusikk – og dermed blir den definert av motparten likevel, sier Larsen.
Larsen forteller at i boka ”Orientalismen” viste Edward Said at mye av det som ble skrevet om ”Orienten” – et område som kunne strekke seg fra Midt-Østen til Japan – faktisk var del av den europeiske kolonisering.
- Disse samfunnene ble beskrevet som Europas motsetning, og beskrivelsene begrunnet dermed erobringen av dem: en uvitende og undertrykt del av verden som ventet på europeisk opplysning og frigjøring. Said hadde nok mye rett i dette, men likevel er det slik at en global samtale må føres på modernitetens premisser.
- Hva mener du med modernitetens premisser?
- Jürgen Habermas snakker om noe han kaller ”den herredømmefrie dialog”, som er et ideal for kommunikasjon mellom likestilte individer. Forskjeller og ulikheter i makt, kjønn og kultur ikke skal komme i veien for en fri meningsutveksling. Det er lett å se at en slik måte å kommunisere på henger sammen med et annet ideal: idealet om menneskerettigheter. Og selv om menneskerettighetene og idealet om den herredømmefrie dialog er vokst fram historisk, er det omtrent umulig å argumentere for at de ikke skal gjelde. På 1980-tallet hevdet en del asiatiske land at menneskerettigheter var en europeiske oppfinnelse som ikke passet så godt i Asia. I stedet lanserte de noe de kalte ”Asian values”. Dem hører man ikke så mye til lenger, og det viser at det er omtrent umulig å argumentere rasjonelt mot demokrati, menneskerettigheter og dialog mellom likestilte individer, sier Larsen.
- Umulig å godta æresdrap
Larsen sier at æresdrap springer ut av en kraftig ulikhet mellom menn og kvinner, og som altså bryter med modernitetens krav om likhet mellom individer.
- Det er umulig å godta æresdrap samtidig som man bekjenner seg til menneskerettighetene. Etter Fadime-drapet i Uppsala i 2002 hørte jeg bare én eneste stemme som mente at æresdrapet var en rimelig reaksjon på Fadimes oppførsel; at hun hadde en svensk kjæreste. Det viser at det er omtrent umulig å argumentere for æresdrapets legitimitet i et moderne samfunn.
- Snakker vi da om noe felles menneskelig?
- Det vil jeg ikke si – det sosiale og kulturelle mangfoldet er stort. Men moderniteten ser ut til være det som muliggjør en global samtale. Når vi kommuniserer, prøver vi av og til å overbevise hverandre, å korrigere hverandre. Det betyr at jeg må være villig til å høre på andres argumenter, anse dem som likeverdige samtalepartnere og å innta en kritisk holdning til egne forutsetninger. Da kan jeg ikke henvise til min maktposisjon, eller si at religiøse og kulturelle forskjeller forbyr meg å ta dine argumenter opp til vurdering. Hvis jeg gjør det, stenger jeg meg inne i min kultur, så å si, og den isolasjonen er det motsatte av samtale. Da har vi fratatt den andre retten til å kritisere oss, og muligheten for gjensidig kritikk er betingelsen for ekte kommunikasjon.
- Har vi en global samtale?
- I alle fall mer enn noen gang i verdenshistorien, selv om det finnes lommer av lukkede samfunn rundt omkring. Mafia-organisasjoner er eksempel på det. De er en pussig blanding av førmoderne og moderne elementer.
- Kan kravet om modernitet til mindre demokratiske utviklende samfunn ses på som nykolonialisme?
- Ja, modernitetens idealer kan brukes som skalkeskjul for å vinne økonomisk kontroll over andre stater. Men det betyr ikke at idealene er ugyldige. Jeg er glad for at du stilte dette spørsmålet, for hittil i intervjuet har jeg stort sett ropt hipp hurra for moderniteten. Det er det god grunn til. Men det moderne liv og det moderne samfunn har en underside som det er grunn til å være på vakt mot, og det er tendensen til å instrumentalisere verden, altså å se på alt – også andre mennesker – som midler vi kan ta i bruk for å oppnå økonomisk eller politisk gevinst. Denne siden av moderniteten er godt beskrevet av Adorno og Horkheimer i boka ”Opplysningens dialektikk”. Boka ble skrevet i 1947, men blir stadig mer aktuell etter hvert som nesten alt vi foretar oss springer ut av kalkulerende og strategiske overveielser. Når vi utelukkende inntar en strategisk posisjon i forhold til andre mennesker, fratar vi hverandre enhver menneskelighet. Dessuten sier vi da at ingenting har verdi i seg selv – alt er bare midler til noe annet. En slik pervertering av både kommunikasjon og verdier finner sted på alle samfunnets områder – det er modernitetens underside, sier Larsen.
