Endret: 06.02.2012 kl. 12:25
Jan Hauger bryter opp fra sitt gamle liv for å arbeide som førskolepedagog i den halvstore svenske kystbyen Valla. Tett inntil denne barnehagen ligger sinnsykehuset Sankta Patricia, som også huser farlige kriminelle. Stedets behandlingsfilosofi går ut på å la pasientene ha kontakt med barna sine. I utgangspunktet virker dette jo som en human og helhetlig terapi, men vi har ikke lest lenge før følelsen av uhygge overtar. Det er hemmeligheter av det mørke slaget som gjemmer seg bak Sankta Patricias murer, så hvorfor har Jan søkt seg hit? Og hva er det han selv har å skjule?
Naturmystikken som særpreget forfatterens Ölandsserie er borte, og i dette fraværet av natur blir Theorins talent for å skildre det indre landskap enda tydeligere. Byen Valla forblir utydelig og uinteressant for oss, og beretningen står fram som mer allmenngyldig og mindre stedbunden enn i Ölandsbøkene.
Intrigen er godt komponert, samtidig som sammenhengene gradvis avdekkes, tilsløres det noe av hovedpersonen Jan og hans forståelse av virkeligheten. Mens sympatien vi føler for Jan vokser, blir vi på samme tid stadig mer utrygg på hva han er i stand til.
I stil og temakrets kan Johan Theorin ligne landsmannen John Ajvide Lindqvist, men i motsetning til Lindqvist holder Theorin litt igjen når handlingen topper seg. Det er spenning han skriver, ikke skrekk. Her kommer det skumle listende, det annonseres ikke med paukeslag.
