Fire år etter forrige roman er Norges fremste forfatter tilbake med mer tilknappet hverdagsrealisme, tilbake med en ny roman som forsker rundt samme type personer, samme type problemstillinger som i tidligere bøker.

Det er nok en gang oppvekst i rurale strøk i nærheten av Oslo på sekstitallet, det er nok en gang spørsmål om savn, svik og håndtering av tap. Men Petterson har gitt sitt faste persongalleri fri, som han gjorde i "Ut å stjele hester".

Hovedpersonene i "Jeg nekter" er kameratene Tommy og Jim - som møtes tilfeldig en morgen, 40 år etter. Vi følger dem begge (hver for seg) hele denne dagen, med avstikkere tilbake i tid. Gjennom hele oppveksten var de uatskillige. Dramatiske ting skjedde. Men hva?

Petterson snirkler seg inn til det farligste, gjennom å stadig skifte synsvinkel og tid, fortellingen formidles assosiasjonsstyrt, ikke gjennom kronologi. Men leseren får stadig større innblikk i livet i et lite bygdesamfunn på 60-tallet.

Tommy var offer for en voldelig far, mens mor stakk av mens han og hans yngre søsken var små. Storebror Tommy står opp mot faren, han forsvinner ut av deres liv - og søsknene blir spredd hos forskjellige fosterfamilier.

Tommy var den det skulle gå skitt med, men i nåtid er Tommy en vellykket forretningsmann tilsynelatende med alt på stell. Det er verre for Jim, som er langtidssykmeldt og de fleste måter pjusk - helt til "noe" skjedde på gymnaset lå verden åpen for ham.

De to har på hver sin måte flyktet fra de dramatiske tingene som skjedde i barn- og ungdommen. Den dagen de møtes er de begge modne for å konfrontere fortiden, med omkostningene det medfører.

Hvilke omkostninger må leseren for en stor del dikte videre på selv. Per Petterson gir ikke alle svar.

Han sparer på virkemidlene som han pleier, og språklig har han bedre kontroll enn de fleste. Men det betyr ikke at ting fortoner seg kaldt og kontrollert. Det syder og bobler under overflaten, både i personer, miljøer og i de nøkterne språklige konstruksjonene.

Den mest underfortalte personen i denne underfortalte fortellingen er Tommys mor, Tya Berggren. Hun som stakk. Måten hennes liv blir rammet inn på er kjernen i boka og blant de såreste personportretter i norsk litteratur.

Som leser kunne en til tider ønsket mer informasjon, blant annet at Petterson hadde forlatt personene litt senere denne spesielle dagen. Da hadde dette blitt en litt mer tradisjonell roman. "Jeg nekter", må Petterson ha tenkt. Han ville heller gi oss personer vi aldri klarer å riste fra oss. Han ville heller gi oss dette underfortalte lille mesterverket.