Martine, 17 år, var eneste overlevende i bilulykken hvor hennes besteforeldre døde. Som følge av ulykken ble hun skadet i beina slik at hun ikke lenger kunne danse eller løpe. Hver dag kjenner Martine på at det er noe som ikke stemmer, hun hører liksom ikke til i denne verden, men i en annen et annet sted. En dag blir hun introdusert for enda en ny psykolog, men denne gangen stiller han spørsmål som ingen andre har stilt, og han får Martine til å tenke.
I boka blir vi konstant minnet på at Martine føler hun ikke hører til her. Det viser hvor ofte hun har denne tanken. Det er mange fine skildringer, spesielt helt i starten av boka hvor en får vite hva som er rundt i rommet, hva Martine har på seg og hvordan hun ser seg selv i speilet.
Noen personer tenker og føler seg akkurat som Martine gjør, handlingene og reaksjonene i boka virker veldig troverdige og ekte. Dette gir en helhet til boka og gjør den lett å lese. En trenger ikke å lese setningene flere ganger enn én og handlingen glir gjennom øynene dine og det du leser og til hjernen hvor den setter seg for godt. Det er veldig lett å holde følge i handlingen, ikke for mange personer og ikke for mye som skjer på en gang. En velbalansert historie med en hovedperson som det er lett å kjenne seg igjen i.
Denne boken passer til både gutter og jenter i alderen fra tolv år og oppover. Boka handler om noe som mange ungdommer spesielt, kan like å lese. Dersom en går mot tøffe tider kan man lese denne boken og skjønne at alt går bra så lenge du har noen som støtter deg og er glad i deg.
Det er ofte at slike «psykologiske» romaner med indre spenning kan være ganske ensformige og flate. Her har Hilde Hylleskaar gjort romanen om Martine på 17 år dagligdags, men ikke begivenhetsløs.
