Dette er tredje og siste bok i serien om Svarte-Mathilda, som startet i 2010.

Svarte-Mathilda er en fantasy-grøsser, men Røssland gjør en genistrek ved å benytte seg av faktiske steder, riktig klima og mange andre elementer fra det virkelige liv. Historien blir dermed mer realistisk.

Boken handler om Elisabeth og Gry som er på språkreise i Italia. En dag får de høre at deres gode venn, bibliotekaren Viggo, er funnet død i Venezia. De mistenker med en gang Svarte-Mathilda, som har hjemsøkt dem siden den første boken i serien.

Før Viggo døde, rakk han å sende Elisabeth dagboken sin med alle notatene om sine foretagender, og det viser seg at han har lett etter svar på gåten om Svarte-Mathilda. De to jentene tar opp tråden der Viggo slapp og begynner å søke etter spor.

Gry og Elisabeth leter gjennom museer, palass og hotellrom etter ledetråder, men dess nærmere de kommer svaret, jo nærmere kommer demonene.

Boken er todelt og gir deg en parallell historie om Gallo-brødrene. I de kapitlene som er tilegnet Gallo-brødrene får du høre om deres hverdag på 1500-tallet, som blir stadig mer påvirket av demoniske hendelser. Deres kapitler tilegner deg kunnskap som gjør Elisabeths hovedhistorie mer forståelig, spennende og ikke minst frustrerende ettersom at du vet ting hun ikke vet.

Tor Arve er bergenser og har derfor naturlig nok skrevet boken på nynorsk. Men, ikke fortvil. Språket hans er lett leselig uansett hvor nynorsk det er, jeg vil heller påstå at nynorsken underbygger den dramatiske historien på en god måte. Ord som «spegelen», «djupe kjensler» og «ho høyrte lyden av sitt eige kjøt som rivna, lukta sitt eige blod og høyrte sitt eige desperate skrik» river litt ekstra i deg.

Boken støttes opp av solide hendelsesskildringer som «ho kjente ei stikkande smerte i hovudet. To grøne auge stirra intenst på ho …». Andre skildringer har det med å bli litt groteske slik som «Eit enormt maleri, mala med blod. To hender smurte blod utover. Ikkje menneskehender, men lange, krokete klør».

Personlig synes jeg dette var en meget spennende bok som fikk meg til å grøsse over heslige og groteske skildringer. Historien var også god, men den ble dessverre oppfattet litt overdramatisk og kaotisk fordi det skjedde alt for mye på en gang. Etter min mening har Røssland benyttet seg mer av kvantitet enn kvalitet, men ellers er verket upåklagelig.

Helt til slutt vil jeg si at avslutningen var litt svak ettersom at dette er slutten på en trilogi. Det og kaoset dro dessverre «Svarte Mathilda III» ned fra den eksklusive sekseren.