Like mye som Kari Hesthamar portretterer en av tidenes muser (sett med norske øyne, i hvert fall), tegner hun et bilde av den første generasjonen som ble voksne etter Den andre verdenskrig.
Publisert: 15.04.2009 kl. 11:38
Endret: 15.04.2009 kl. 11:40
De unge menn kunne forlenge tenåringstiden på ubestemt tid, og de unge kvinnene strevde med å tilpasse seg en fundamentalt ny rolle. Oslo-jenta Marianne Ihlen var en slik ungdom. Foreldrehjemmet var en sammenhengende tristesse, og da hun møtte en grenseløs ung mann med dikterambisjoner, var han tilsynelatende alt hun drømte om.
I 1954 er hun 19 år, og den unge mannen som inviterer henne med til utlandet, er Axel Jensen. Han har sagt fra seg retten til en sikker fremtid innen pølsemakeriet. I stedet setter han kursen for Hydra i det greske arkipelet, med Marianne på slep. Tilværelsen her nede i solen er eksotisk, deilig befriende, og uten den knugende, destruktive omsorgen fra foreldrene.
Kari Hesthamar har fått tilgang på brev og dagbøker. Axel Jensens hustru gjennom mange år, Prathiba Jensen, har åpnet gamle brevkister for biografen, og Leonard Cohen har vist seg som den gentleman vi alltid har tatt ham for å være. I tillegg til at Hesthamar i samtale med bokens hovedperson har gjenskapt en tid og et kulturelt klima, demonstrerer Jensens og Cohens brev, telegrammer og dikt med akkuratesse unge menns tenkning; og særlig da unge menn som mener de er etlet til noe stort.
Axel Jensen har fått det for seg at han må oppdra og kultivere sin muse, og i de nedlatende og belærende brevene han sender henne, avslører han seg som en helstøpt hestpeis. Cohen, som dukker opp i solsteiken akkurat når kjærlighetsforholdet er på sitt mest skrantende, opptrer nettopp som den kavaler hun trenger, men også han innrømmer med glatt tunge at han betrakter verden som et koldtbord og at det er om å gjøre å forsyne seg av alle rettene. Mens Marianne, hun forsøker å finne seg selv i denne evige festen av «fantastiske samtaler, (. . .) drikking, (. . .) dansing og fyll». Hydra er en magnet på kunstnere og andre som vil ut av tredemøllen. Her «var (alle) på jakt etter romantikk». Og Marianne finner sin plass, virker det som, men aldri helt seg selv.
Jeg kjenner at jeg liker den Marianne som biografen presenterer oss for, men innrømmer å ha problemer med å øyne hvilke av hennes kvaliteter det var som gjorde henne til muse, og hun er dermed fortsatt like gåtefull som vi tok henne for å være, da vi hørte Cohen synge «So long, Marianne», for første gang.