En lillesøster eller nabo til , snarere enn en fortsettelse av «Seierherrene». Jacobsen opp mot sitt aller beste.
Endret: 18.08.2009 kl. 10:26
Roy Jacobsen har skrevet mange gode romaner og noveller etter «Seierherrene»(1991). De beste av dem har vært svært forskjellige fra en romansuksess så stor at den har dekket for noe av forfatterskapet. Derfor er virker det i utgangspunktet både risikabelt og litt safe å besøke det samme området, den samme epoken som var kjernen i «Seierherrene»
Risikabelt fordi er det noe norsk og internasjonal litteratur har mye av, så er det barndoms- og oppvekstskildringer fra 60-tallet. Safe fordi det sjelden blir like enestående eller bra når musikere eller forfattere skal tangere sine hovedverk mange år etterpå.
I første del av romanen kan det tidvis virke som om Roy Jacobsen er nær ved å innfri slike fordomsfulle innvendinger i den forstand at det synes som om han gjør det litt lett for seg. Han skriver godt, er en eminent skildrer av drabantbyhverdag og oppvekst i Oslo på 60-tallet og lager et fint portrett av forholdet mellom en guttunge som er større enn omgivelsene tror, og en enke av en ung, enslig mor som sliter med å være stor nok.
Det som gjør «Vidunderbarn» til noe mer enn en sår og velskrevet oppvekstskildring fra tidlig 60-tall, er Jacobsens tilforlatelige, men svært raffinerte fortellergrep. Det er hovedpersonen Finn som forteller, men med en slags ettertidens klokskap og refleksjoner som gjør at han både blir den tøffe, men sårbare 10-12-åringen som sliter med å skjønne alt som foregår over hodet hans, og en litt mer allvitende forteller som setter menneskene, epoken og handlingen i perspektiv.
Ved å fortelle på denne måten, tar Jacobsen oss med på innsiden av Finn slik at vi tidvis får det samme underskuddet av informasjon som han. Det gir en tilsynelatende enkel og liten fortelling mye rom for det usagte. Etter som noe av det gradvis avdekkes, får fortellingen en dypere bunn og personene i den en kompleksitet som forsterker inntrykket av at dette er en roman som har mer ved seg enn det først kan se ut som.
Drabantbymiljøet er altså det samme som i «Seierherrene», men her handler det om naboen Finn, mora hans og den merkelige skapningen som flytter inn på rommet hans og viser seg å være hans halvsøster. Så mye mer av handlingen bør ikke røpes. Mennesker og miljø er skildret med en varme og en sårhet, og et blikk for og et forsvar for menneskelig sårbarhet som gjør dette til en roman mange vil bli berørt av.
Mange vil lese den opp mot og sammenligne den med «Seierherrene». Det er greit nok, og en sammenligning «Vidunderbarn» tåler godt. Vel så interessant er det å lese den opp mot Ragnar Hovlands «1964» som kom for tre år siden. Som den er dette en roman om unger for voksne, hvor smånostalgisk og kjærlighetsfull 60-tallsskildring kobles med en mørkere og vondere bunn, om den vanskelige perioden mellom barn og ungdom hvor mennesker formes og skjønner både mer og mindre enn noen skulle tro. Sånn lest kunne «Vidunderbarn» hett «1961». Roy Jacobsen skriver mer macho og kanskje mindre egenartet enn Hovland. Her gjør han det med en fin motsetningsfylt kombinasjon av barskt blikk, solidaritet og blanke øyne for ungene han skildrer, og det kler ham.
