En ugjennomtrengelig mur av en tekst.
Endret: 09.09.2009 kl. 08:14
Hanne Ørstavik
48 RUE DEFACQZ
Forlaget Oktober
Maleren Rakel og arkitekten Paul er tvillinger. De bor sammen i huset Paul har bygget til dem i Rue Defacqz. Paul jobber sammen med Samuel, de har fått i oppdrag fra kongen om å lage en utstilling om den rike kolonien Kongo. Rakel og Samuel er forlovet og skal gifte seg, men Rakel er ingen forventningsfull brud. Hun går hjemme i huset og prøver å arbeide, hennes urolige drømmer smitter over i dagen og hun går rundt i en tilstand av uvirkelighet. På gaten utenfor huset står en kvinne med en koffert Rakel synes ser kjent ut.
Hanne Ørstaviks nye roman er en avansert tekst. Hun veksler mellom ulike fortellere, fortellere som ikke lett lar seg identifisere. Denne tilsløringen er bevisst. Boka innledes med en vekselsang mellom en spørsmålstiller og en som svarer. Det som videre følger tar det tid å finne ut av, her lar forfatteren oss henge i det uvisse. Rakel, (eller er det noen andre?) drømmer drømmene sine og assosierer. Familiehistorien som ligger i bunnen avdukes først mot slutten av fortellingen. For en leser som så langt har vært begeistret for Ørstaviks måte å beskrive verden, blir dette et stivt stykke. Når rapportene fra sjelens roteloft ikke forankres i konkret handling eller en kjent karakter, hvordan skal det da angå meg som leser?
I et ellers solid og spennende forfatterskap, klarer ikke "48 Rue Defacqz" å oppfylle denne leserens forventninger.
