Den 18-årige Knausgård om musikk, alkohol, litteratur, jenter og pinlig sex.
Endret: 24.02.2010 kl. 08:51
Karl Ove Knausgård:
MIN KAMP 4
Oktober
Etter 473 nye sider om Karl-Ove, hovedsakelig gjennom skildring av siste del av videregående skole og et år som 18-årig lærer på en barneskole i Nord-Norge, er det et sitat fra «Min kamp 2» som mer og mer framstår som en slags ledetråd for verket og særlig fjerde bok: «Jeg lever av å skrive om hver minste pinlighet jeg har blitt utsatt for».
Om tredje bind var en følsom, relativt konvensjonell oppvekstroman, så er «Min Kamp 4» en på flere måter ganske typisk norsk roman om de formative årene hvor gutt blir mann og prøver å finne sin plass i verden. Her er ekko av Agnar Mykle, Tore Renberg, Lars Saabye Christensen og haugen av forfattere som har skildret unge menn i kamp med litteraturen, kvinnen, livet og familien, med musikk og alkohol som trøst og hjelpemiddel.
Forhåndshypen om at boka er spekket med rå sex og at den er den mest nådeløst nærgående i serien, kan med fordel skyves bort. Den er omtrent like ujevn, men hakket mer interessant enn tredje bok. Ujevn i den forstand at enkelte deler har en intensitet og en følsom tilstedeværelse som gjør det til, om ikke stor, så særdeles medrivende litteratur.
At boka tidvis også nærmer seg flat oppramsing og tilsynelatende hastverkspregede sekvenser som: «En av favorittromanene mine var «Hundre års ensomhet» av Garcia Marquez, men også «Kjærlighet i koleraens tid» fant jeg fantastisk. Kjærstad hadde litt av det samme, men på en europeisk måte, og også med noe av Kundera i seg. Slik tenkte jeg meg det, i alle fall», illustrerer hvor ujevnt og urent romanprosjektet er, også i stil.
Samtidig er det noe med måten beretningen jevnlig skrur seg innover på, fra det trivielle og flate, til scener dirrende av liv og en slags litterær personlig avkledning, som står fram som «Min Kamps» vesen, særpreg og motor. Sånn lest blir ikke dette ei bok som løfter helheten, men blir den logiske dannelsesromanen etter barndomsskildringen sist.
De pinlige forsøkene på sex, er verken spesielt godt eller originalt skrevet, med mulig unntak for en spektakulært avstøtende finale. Det ladede forholdet til faren får mindre plass her, men smertepunktene rundt det er noe av det som løfter boka. Den viktigste grunnen til å følge Knausgårds kamp denne gang, er perspektivet på forholdet mellom liv og litteratur.
For en anmelder er det umulig å bedømme forholdet mellom liv og diktning i bøkene. Det som likevel blir mer og mer tydelig, er hvordan skildringen av Karl Ove Knausgård er skildringen av en slags anti-helt, som til tross for imponerende dametekke, har en påfallende tendens til å havne i pinligheter, seksuelt som sosialt. Evnen og viljen til å bore i det beklemmende, i et slags talent for å gjøre det vanskelig for seg, er noe av essensen i verket.
Mest fascinerende er «Min Kamp 4» som ei slags motbok til og bakteppe for Knausgårds debutroman «Ute av verden»(1998). Her avsløres hvor nært den romanens hovedperson Henrik Vankel står Karl Ove Knausgård, men også at «Min Kamp»s unge Knausgård ikke helt var klar over hva forholdet mellom liv og diktning gjorde med debutboka.
«Min Kamp 4» skildrer ikke en 18-årig Knausgård i overgrepscener med sin 13-årige elev. Den utforsker imidlertid litt av rammen for den tabubelagte tiltrekningen i debutromanen. «Min Kamp 4» sin mest spesielle, mest interessante del, er på knappe to sider, og skildrer forfatterens møte med den samme eleven 11 år etterpå, etter at hun har lest debutromanen hvor hun brukes som modell.
Forhistorien og scenen hvor han møter sin 13-årige elev og litterære modell 11 år som voksen, sier noe om romanfigur Knausgårds måte å forholde seg til gråsonene mellom virkelighet og litteratur på. Der ligger noe av ubehaget og mye av kraften til denne boka. Derfor bør debuten leses først, for fullt utbytte. Så kan man velge om man stoler på fortelleren i «Min Kamp 4» eller ikke. Boka virker skrevet ut fra en mild variant av Aksel Sandemoses tese om å skrive det som skader en selv mest. Som sådan er boka mer ujevn, mer fascinerende enn helt god. Og jaggu lærer ikke gutten å knulle til slutt. Nå kan det bare gå framover.
