Harry nær endestasjonen

Like deler vemod og vold i en av de beste bøkene om Harry Hole.

Foto: SCANPIX

Saken oppdateres.

Krim

Jo Nesbø:

GJENFERD

Aschehoug





Dette er bok nummer ni i serien på ti med politietterforsker Harry Hole, og vi føler det går mot slutten.





«Gjenferd» er en tittel som kan hektes på mange elementer av denne krimromanen, blant annet Harry Hole selv, som kommer tilbake til den byen han har virket i som politimann i mange år. Det er en by som ikke lenger er hans. Han er ex-politimann, han har ikke gjenlevende familie, ikke kjæreste, både Harrys egen og hans avdøde fars leilighet er solgt.





Harry har kommet fra sitt eksil i Hong Kong i et konkret ærend. Sønnen til hans livs kjærlighet, Rakel, er i fengsel, tiltalt for drap av sin beste venn. Det virker som et opplagt narko-oppgjør mellom to tenåringer. Men når Harry begynner å nøste i tråder rundt drapet, er det ikke lenger noe som er opplagt.





Nesbø er tilbake i miljøet fra en av hans aller beste bøker, «Frelseren», det tyngste narkoklientellet i Oslo, med desillusjonerte brukere og bakmenn av ymse nasjonaliteter som overgår hverandre i kynisme og råskap.





Historien blir til dels brettet ut i nåtid, rundt Harry, politiets egen etterforskning og forskjellige utøvere i narkotrafikken, dels berettes historien fra drapets offer, 19 år gamle Gusto.





Jo Nesbøs store internasjonale karriere startet med «Snømannen», en bok om en rav ruskende gal seriemorder med ekstreme voldsscener. Han fulgte opp med den enda mer spektakulære «Panserhjerne». «Gjenferd» er i sammenligning en moderat bok. Hele handlingen foregår i Oslo, det er ingen umotiverte drap, handlingen blir ikke alt for komplisert og intrikat. Det er hans beste bok siden «Frelseren»





Men Nesbø er fortsatt internasjonal i snittet. Han skriver med selvtillit, og minst like gjennomarbeidet som før. Spesielt de første 100 sidene er en fryd å lese. Mer gjennomført litterært enn han noen gang har vært. Så flater det kanskje litt ut rent språklig, og hans plottmessige påfunn er halvt om halvt med nær geniale forklaringer og litt mer krampeaktige påfunn for å hale ut løsningen noen ekstra sider.





Det finnes en hel del klisjé-figurer i «Gjenferd»: den sjarmerende psykopaten, den sexgale og maktkåte kvinnelige politikeren, den feige og misunnelige korrupte politimannen, den mystiske sjefsbakmannen som er en kultivert og nådeløs eldre herre bosatt i en gammel nazivilla.





Men det er greit at disse figurene er så endimensjonale. De blir tydelige landemerker i tåkelandskapet Harry befinner seg i. For det er Harry Hole det dreier seg om. Han starter i bok som en klassisk anti-helt. I løpet av serien har han blitt stadig mer anti og stadig mindre helt. Han er riktig nok edru og i god fysisk form i starten av denne boka. Men han har synlige arr i ansiktet, og enda flere arr i sjelen. Han er en mann som har mistet det meste, men som ikke gir opp, og aldri velger letteste utvei.





Det går ofte nesten i mål for Harry Hole, og denne gangen er intet unntak. Han klarer å gjenopprette den gode kontakten han har hatt med Oleg, og det ser ut til at kjærligheten mellom Harry og rakel kan blusse opp igjen også. Som leser kan en ikke annet enn å håpe på det beste. Men tør vi tro på en lykkelig slutt der alle skurker blir tatt og alle de gode overleverer i en Jo Nesbø-bok?





Det er et klassisk litterært portrett Jo Nesbø er i ferd med å gjøre ferdig. Det har vært en underliggende sårhet i alle bøkene om Harry Hole. Nå er hver side nærmest dynket med vemod. Men her har Nesbø funnet en perfekt balanse, «Gjenferd» balanserer på stram line mellom personlig vemod og veldreid underholdningskrim, men faller ikke ned verken på den for sentimentale eller den for underholdningspregede siden.

(Foto: SCANPIX)

Foto: SCANPIX

Utforsk tema:
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?