For noen av oss er Leonard Cohen større enn selv Bob Dylan. Cohen består av like deler undergangs- og kjønnsdrift. Hans konsekvente outsiderposisjon formidles med elegant vidd, språklig presisjon og tilsynelatende uanstrengt selvfølgelighet. Jeg har intervjuet Cohen flere ganger, og det er møter som har bitt seg fast. En høflig og imøtekommende mann som utstråler varme og ydmyk kraft.

Sylvia Simmons kraftanstrengelse av en biografi utfyller bildet av forføreren, outsideren og den spirituelle dypdykkeren, men får også frem at det ligger en målrettet egoisme bak.

Vi følger Cohen fra barndom i Montreal, via bohemtilværelse i New Yorks Chelsea Hotel og den greske øya Hydra, til voksenliv i Los Angeles. Det tette forholdet til norske Marianne Ihlen er et hovedelement i den viktigste delen av boka, om 60- og 70-tallet. Vi møter også andre sentrale «muser». Historiene bak låter som «Suzanne», «Sister Of Mercy», «Hallelujah» og «Tower of Song» er god lesning.

Leonard Cohen knyttet seg sterkt til sine kvinner, men ikke sterkt nok. Han rømte alltid til slutt. Simmons gir oss rytmen i Cohens liv – kjærlighet, frihet og depresjon. Hans mørke perioder ble forsøkt minimalisert av kvinner, alkohol og annen selvmedisinering. Narkotikaforbruket var ellevilt, spesielt på turneer på 70-tallet.

«The Future»turneen i 1992-93 slet ham ut. Jøden og buddhistmunken Cohen omtaler religion som sin «favoritthobby», men i 1993 ble hans kloster-opphold langvarig. Cohen sluttet å turnere. Helt til manageren hans stakk av med hele formuen hans.

73 år gammel gjorde han sitt comeback. «Sist jeg var på scenen var jeg 60 år, en unggutt med en vanvittig drøm», forklarte han. Vakre kvinner stormet scenen, og han sukket: «Hadde jeg bare vært to år yngre...»

«Alderdommen er det beste som har hendt meg», sier Cohen, 80 år i 2014. Den evige outsider trenger ikke lenger flykte.

Det kanskje mest fascinerende i boka er beskrivelsen av Cohen i arbeid, om hvordan han terper og terper og terper for å få ting helt riktig. Hver sangtekst kan omarbeides flere hundre ganger. Og vi som trodde han skrev så lett!

Simmons har valgt en nøktern fortellerstil. Alle opplysninger er kildebelagt, og helst fra minst to kilder. Den kronologiske historien blir brutt av sitater fra intervjuer og skriftlige kilder, fotnotehenvisninger, intervjusekvenser med Cohen i nåtid og forfatterens subjektive vurderinger. Boka går ganske dypt inn i Cohens kunstneriske virke, hver diktsamling, roman og hvert album blir presentert og vurdert. Etter hvert som Cohen blir eldre, blir fremstillingen mer monoton og fremdriften svakere. For lesverdighetens del kunne kanskje forfatteren valgt noen kunstneriske høydepunkter, gått dypere ned i dem og heller hoppet lettere over andre.

Jeg har også anmerkninger til oversettelsen. Rem kan jo sin Cohen, men har han tatt seg god nok tid? For mye er direkte ord-for-ord-oversatt, den gode leserytmen blir ikke etablert. Slikt skurrer i en bok om en språklig mester. Men det klarer ikke å spolere leseopplevelsen.