Det er saft og kraft i disse utfordrende og undrende tekstene, men også forakt for dogmatikk og fundamentalisme. En sårbarhet avslører seg i essayet «Litteraturen og det onde», når han av en kvinnelig litteraturkritiker blir stemplet som kvinneundertrykker (under utgivelsen av romanserien «Min kamp»), imøtegår Knausgård denne fordømmelsen – om at han ikke har levd sitt liv riktig nok, og hvilken rett har hun til det, må alle litterære liv være eksemplariske?

Men han er ingen surmuler, det er denne fine evnen han har, til å koble erkjennelsesutvidende forbindelseslinjer i tekstene sine, for plutselig er vi over til Jens Bjørneboe og Stig Sæterbakken og hyllesten til litteraturens badboys (Celine, Bernhard, Handke og Strindberg) der «begreper om godt eller ondt, rett eller galt, simpelthen går i oppløsning». Skriving handler om å feile og om å komme seg gjennom fordommene, til en verden på den andre siden. Et av samlingens fineste essays er «Øyne», der forfatteren er sammen med ungene sine i Zoo i Berlin og blir forundret over deres mangel på interesse for løver og tigre. Det er de store, blinde urfiskene som påkaller den store oppmerksomheten, og her gjør forfatteren, ut fra den observasjonen, noen luftige tankesprang, om evnen til å se. Vakkert!

Som skrivende menneske er det naturlig at litteraturen har fått mest plass, men her finnes begeistrede tekster om tre utfordrende kunstnere og fotografer; Cindy Sherman, Sally Mann og Francesca Woodman. Kvinner som har utfordret publikum med sine bilder; i hva ligger det motbydelige, i hva ligger det vakre? Den lengste essayet og bokens tittel, «Sjelens Amerika», handler om et «fadermord». Knausgård plukker i stykker Hamsuns «Mysterier» bit for bit over 46 sider. Om hovedpersonens Nagels retningsløse «opphopning av mystifikasjoner», om at Hamsun og forfatterviljen er altfor nærværende og undergraver bokens virkelighet. Om at all oppmerksomhet er rettet kun mot et menneske og som således unngår å skape samhandling mellom romanens andre personer. Det er modig gjort, men ytterst forfriskende lesning og et slags credo i Knausgårds litterære dagsorden; om hvordan språket skal gripe og gjengi virkeligheten. Jeg har omtalt bare noen få av disse 18 kunnskapsrike og sansende tekstene, men så behøver man heller ikke å drikke opp hele flasken på en gang for å fortelle hvor god vinen egentlig er.