De er eksistensielle og innimellom på grensen til det metafysiske, Merethe Lindstrøms nye noveller. Samtidig er handlingene konkret hverdagslige og faktiske. Samletittelen «Arkitekt» er konkret, i form av at alle novellene foregår i ulike hus, som har hver sine karakterer, hver sin struktur – og historie. Plan og planlegging blir det også et mentalt bilde. Å søke etter en arkitektur i livet kan ha en indre logikk og noe å holde seg fast i, eller bli fanget av. Selv drømmene har sin egen arkitektur, bygget opp av det en har glømt når en våkner, heter det i en av novellene.

Dette kommer klarest fram i novellen «Interiør», hvor Martin sammen med sin lille datter og brorens tidligere kjæreste Sofie tømmer huset etter sin avdøde bror. Her veksler nåtid og fortid, drøm og virkelighet, beskrivelser av det praktisk med å tømme huset med diskusjoner om tro. «Tror du på noe? Sier Martin klosset mens de går ned en gate for å finne en bestemt butikk, barnet på skuldrene hans, foruroligende høyt oppe, en silhuett mot himmelen, et vakkert monster, et fabeldyr, eller en gud ridende på et menneske». Han utdyper spørsmålet med å snakke om å tro på en plan, en planlegger, og selv om Sofie tenker at det må finnes noe mer, sier hun det ikke. Episoden er betegnende både for den eksistensielle diskursen og tema i alle novellene, men jeg gjengir den også for å vise hvordan den minimalistiske og elegante stilen som Lindstrøm har raffinert i disse novellene, har et fortettet innhold som berører sterkt.

Noen er innestengt i hus og strever med en angst som går langt ut over den faktiske situasjonen, andre strever med å bryte seg inn i stengte hus av engstelse for å finne noe nifst der, og så viser det seg å være tomt eller det er hus som institusjoner som begrenser frihet på ulike vis. Den korte tida historien dreier seg om, sier noe om personenes totale livssituasjon og personlighet. Fortellingene er en slags gåter som får sin løsning – eller ikke – mot slutten. Slik blir novellene også medrivende fortellinger. Selv om novellene er mørke i tonen og handler om dyp angst og fortvilelse, om øredøvende ensomhet, om tvangstanker og hvor vanskelig det er å nå fram til hverandre, ligger det et håp i måten fortelleren synliggjør og setter ord på følelser som er vanskelig å uttrykke. Fjorårets vinner av Nordisk Råds litteraturpris puster novellens internasjonale mester, nobelprisvinner Alice Munro, i nakken.