Tirsdag kom nyheten om at Mark Knopfler spiller på Sverresborg Arena fredag 12. juni neste år. I 2003 rangerte det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stone Magazine Knopfler som nummer 27 på sin liste over de «100 beste gitaristene gjennom tidene». Vi ba tre trønderske gitarhelter plassere den 65-årige skotten som musiker og gitarist.
– Ufattelig imponerende
– Mark Knopfler er en viktig del av min gitarutdanning, sier Spidergawd-gitarist Per Borten (bildet).
– Han har en interessant og særegen spillestil med at han tok med country-picking-gitaren inn i poprocken. Jeg har spilt veldig mye av de gamle Dire Straits-greiene selv. At han i det hele tatt får til å kombinere vokaljobben med å spille noe som ligner en konstant gitarsolo er ufattelig imponerende, sier Borten som holder låta «Tunnel of Love» fra Dire Straits' tredjealbum «Making Movies» (1980) som sin Knopfler-favoritt.
– Som alle andre var jeg veldig obs på Dire Straits da de var en aller største band, jeg var ikke gamle gutten da. Jeg hørte mye på «Brothers in Arms» og «On Every Street». Det var akkurat i den tida jeg begynte å lære meg å spille gitar og de tre første tre årene spilte jeg bare med tommelfinger, pekefinger og langfinger, akkurat som jeg hadde lært fra Mark Knopfler på tv-en.
Forventer magi
Borten rangerer lett Knopfler over for eksempel Eric Clapton. Men hvis vi også slipper mer alternative gitarister inn i rangeringen når ikke Knopfler opp på pallplassene.
– Det kommer an på hvilken setting vi snakker om. Hvis alt av alternativ musikk også er med i tellingen foretrekker jeg helt klart folk som John McGeoch og Thurston Moore. For meg er Knopfler gode minner om oppvekst, og en sinnssykt god gitarist som har gjort leksa si.
– I mange av soloprosjektene har han gått mot country, og det er ikke min greie. Men de solo-skivene han gjorde med Dire Strats-bassisten var litt i «On Every Street»-gata, de likte jeg.
– For min del er de viktigste instrumentene i musikk trommer og gitar. Samspillet mellom Pick Withers, den første trommisen i Dire Straits, og Knopfler synes jeg er like tøft som samspillet mellom gitar og trommer i Thin Lizzy.
Gitaristen og låtskriveren tror på en stor kveld på Sverresborg i juni neste år.
– Selvfølgelig skal jeg dit. Det er et fint naturlig amfi der, det blir helt sikkert magisk, sier han.
«Å dæffen»
Gunnar Andreas Berg oppdaget Mark Knopfler i turnébussen sammen med Åge Aleksandersen og Sambandet i 1978.
– «Sultans of Swing» kom på anlegget og jeg husker vi tenkte «å dæffen for en gitarlyd», sier Berg.
– For meg er gitarspillet og vokalen hans stor poesi. Han er flink til å bruke det han kan. Det er ofte snakk om hvem som er verdens beste gitarist, men det er en verdi jeg ikke greier å forholde meg til. Skal vi måle fart, antall toner i sekundet eller lydstyrke? Det koker ned til at du må være flink til å utnytte det du kan. Det er mange gitarister som kan forferdelig mye, men som ikke kan å bruke det. Da låter det ikke fint. På samme måte som at det er mange som ikke kan så mye, og som heller ikke greier å bruke det lille de kan. Det blir heller ikke bra.
Vil ha Stones
– Han er en god formidler av musikken sin, han lager fine melodier og har kul lyd, konkluderer Berg (bildet), som også fremhever Knopflers fingerspill.
– En ting som skjer når en spiller med fingrene er at en på et vis får flere plekter. Det gjør at en kan spille enkelte ting fortere, og det blir en litt annen lyd, med mer twang. Knopfler spilte ofte med rein lyd da mange brukte vreng- og fuzzpedaler. Og gitarspillet hadde mer country enn blues i seg. Det var ikke mange andre som gjorde det sånn den gangen og han skapte sitt eget lydbilde, sier Berg som svært glad for at Trondheim melder seg på som konsertarena for de virkelig store artistene.
– Også må vi få hit Stones før det er for seint, sier Berg, som allerede har sjekket ut arenaen da han spilte under et stort arrangement under massemønstringen Ung 2014 på Sverresborg i sommer.
– Jeg fikk et veldig positivt inntrykk. Det er en kjempeflott arena, mener han.
En av de mest distinkte
I motsetning til Borten og Berg har Sambandet-gitarist Skjalg Raaen hørt mer på Knopflers soloprosjekter etter Dire Straits.
– Jeg kjenner selvfølgelig til «Money for Nothing» og «Sultans og Swing» og de andre store Dire Straits-låtene. Men jeg har hørt aller mest på Shangri-La (2004) og All the Roadrunning (2006) som han gjorde sammen med Emmylou Harris.
– Hva er det som gjør ham så stor?
– Han er en av et fåtall gitarister som har den utrolig distinkte karakten i uttrykket sitt som gjør at du med en gang hører hvem det er. Hendrix, Clapton, Page har det samme, og i Norge har vi for eksempel Gunnar Pedersen og Terje Rypdal.
Lær av Bergen
– Knopfler er egentlig litt undervurdert som gitarist, kanskje fordi han ikke er så flashy og spiller så fort. Han skriver fine låter og synger bra og det er gjennomgående høy kvalitet på det han gjør. Du kan like det eller ikke, det er en smakssak. Men det er aldri dårlig, sier Raaen som også har brukt mye gutteromstid på duoalbumet «Neck and Neck» som Knopfler gjorde med Chet Atkins i 1990.
– Jeg klødde meg i hodett mange ganger da jeg var 13-14 år for å skjønne hva de holdt med, sier Raaen.
Nå håper han publikum kjenner sin besøkelsestid:
– Trondheim trenger en sånn arena og sånne konserter. Nå har det vært så mye frem og tilbake, og til nå har det endt opp med ingenting. Jeg håper at Sverresborg fungerer som arena og at folk skjønner at om vi vil ha store artister til byen så må de kjøpe billetter på forhånd og ikke vente for å se om sola skinner akkurat den dagen, eller om det er en fotballkamp på Viasat. Hvis folk ikke stiller opp kan vi heller ikke klage. Der har vi mye å lære av Bergen, fastslår Raaen.
