Utsolgt Norges-turné, utsolgt USA-turné, verdenslansering og topplasseringer. Snart venter Asia. Oppturen bare fortsetter for Highasakite.

– Det er ikke slik at vi svever rundt på rosa skyer og skåler i champagne altså, sier Marte Eberson.

– Selv om vi får gode tilbakemeldinger, og det skjer mye spennende, så har vi hele tiden lyst til å ta et steg videre. Vi er nøkterne og realistiske i forhold til det vi holder på med, fortsetter hun.

Vi sitter «backstage» i Vilhelm Bjerknes' hus på Blindern i Oslo der Highasakite er leid inn for å spille på en privat event. Nå har de akkurat overlatt scenen til Oslo Ess, som sørger for å gi intervjuet den riktige bakgrunnsstøyen.

Egentlig er det bare såvidt de rekker å møte oss. Siden de ga ut «Silent Treatment» i februar har det gått slag i slag, de har ikke tilbrakt mye tid hjemme. Albumet gikk rett til topps på Norges offisielle albumliste, og singelen «Since Last Wednesday» solgte til platina. De har turnert Norge på kryss og tvers – til utsolgte hus over alt. Det går fortsatt gjetord om konserten på Blæst i Trondheim 21. februar.

Norsk pops suksesshistorie

Samme måned imponerte de publikum og bransje på festivalen South By Southwest (SXSW) i Austin, Texas, noe som resulterte i at de ble invitert med på turné sammen med britiske London Grammar på den amerikanske vestkysten. Der spilte de for fulle hus i byer som Seattle, Las Vegas, San Diego og San Francisco. Nylig var de også på turné i Nederland, Tyskland, England, Danmark og Sverige.

Noen dager etter dette intervjuet dro de på ny USA-turné, denne gangen til østkysten og byer som New York, Washington og Philadephia. I juni reiser de til Asia for å spille i Hong Kong, Taiwan og Japan. Og ennå har festivalsommeren knapt startet.

Men at de er den store suksesshistorien i norsk pop i 2014, er ikke noe Ingrid Helene Håvik, Trond Bersu, Øystein Skar, Marte Eberson og Kristoffer Lo forholder seg til sånn til vanlig.

– Så lenge vi spiller konserter så handler det om å pushe hverandre slik at det stadig blir bedre. Vi er de samme nå som for et halvt år siden, sier Kristoffer.

– Men det merkes at det kreves mer utstyr, og at pakken vår er blitt større. Vi er blitt avhengig av et større apparat rundt oss, sier Øystein.

Lærer å stresse ned

Bandet spilte på SXSW også i fjor, men i år var det en helt annen interesse, merket de. Time Magazine og Vogue laget store forhåndssaker, de store amerikanske radiokanalene ville ha en bit av dem, og publikum kom på konsertene i hopetall.

Turneen med triphop-trioen London Grammar viste seg å være en god match.

– Det var en ganske takknemlig jobb. Musikken deres er litt innadvendt, og publikum var interesserte i å lytte til musikk, ikke rocke sjappa, sier Kristoffer.

– Amerikanere har lettere for å gi uttrykk for glede, så hver eneste konsert var en stor opptur. Og så var det veldig hyggelig å bli kjent med London Grammar, sier Trond.

– Programmet er tett – rekker dere å lande mellom slagene?

– Jeg tror at man på en måte klarer å slappe av mens man holder på, i hvert fall gjør jeg det. Man blir bedre og bedre på ikke å stresse. Likevel får man en reaksjon når man kommer hjem til samboer og hverdagslivet. Her sitter folk og ser på tv og tar oppvasken, mens vi cruiser rundt og har det artig, sier Marte.

Eget menneskelig mørke

På «Silent Treatment» utforsker låtskriver Ingrid Helene Håvik vold i hjemmet og eget menneskelige mørke. Det er mye selvbebreidelse i tekstene, sier hun, og hun har ikke noe imot å la seg selv fremstå i et dårlig lys.

– Jeg skriver ned alt mulig, drømmer, assosiasjoner, dialoger på dokumentarer – alt mulig. Skriver, skriver og skriver. Og når jeg skal sette sammen noe, finner jeg en setning jeg synes er fin, og bygger videre ut fra det, forklarer hun.

– Hva er du opptatt av å formidle?

– Ikke noe spesielt, men jeg har lyst til at det skal være en tydelig stemning og tydelige bilder, gjerne med en viss mystikk.

– Føler du at tekstene blir viktigere når du synger for et engelskspråklig publikum?

– Nei, ikke viktigere. Jeg synes det er viktig at man forstår det som blir sunget uansett. Tekstene og de bildene man bruker er en stor del av helheten. Det er viktig å ha et språk flest mulig forstår. Ettersom jeg har hørt mest på engelskspråklig musikk selv, er det mer naturlig å synge på engelsk enn på norsk, sier hun.

Trondheim fortsatt hjemmebane

Highasakite oppsto i Trondheim der Lo, Bersu og Håvik studerte på jazzlinja. Eberson har bakgrunn fra jazzlinja i Bergen, Skar fra musikkhøyskolen i Oslo. I dag er det bare Lo som er igjen i byen, mens resten av bandet er samlet i Oslo. De har likevel et spesielt forhold til byen.

– Siden fire av oss gikk på Sund folkehøgskole så er det ekstra kult å spille i Trondheim. Publikum på Blæst i februar var sykt bra, sier Marte.

– Å spille i Trondheim kjennes som å være på hjemmebane. Det er der musikkmiljøbasen er, det var der jeg begynte å spille i band. Det føles mer som å komme hjem når jeg spiller i Trondheim, enn i Ålesund der jeg ikke har noe forhold til musikkmiljøet, sier Ingrid.

– Det blir superkult å spille på Pstereo i august, mener bandet, som også har Øya, Steinkjerfestivalen og Moldejazz som nedslagsfelt på en tettpakket festivalturné som strekker seg helt til september.

– Jeg synes det er skikkelig uvant å spille på jazzfestivaler nå, men Moldejazz er ikke lenger renspikka jazzfestival, sier Ingrid.

– Vi skal spille på Teateret Vårt rundt midnatt. Kanskje står Arild Rønsen bakerst i lokalet, men det blir nok ikke et hardbarka jazzpublikum, sier Marte.