Konsert Øyafestivalen MOTORPSYCHO spiller Timothy's Monster Lørdag kveld
For all del. Trondheimsbandets gjennomgang av sin egen albumklassiker «Timothy's Monster» hadde perioder der de selv gled ut og vi som publikummere mistet konsentrasjonen. Det har alle Motorpsycho-konserter hatt, også de aller beste.
Akkurat her jeg sitter og skriver under avslutningen av den monumentale avslutningslåten «The Golden Core» føler jeg at dette har vært en av de aller beste. Med Hanne Hukkelberg som eksklusiv vikar for den Anne Li Drecker som sang på albumet – med fyrverkeri over Oslos nye skyline, overveldende lysdesign på scenen – og et hengivent publikum på godt over ti tusen.
Jeg skrur tiden to timer tilbake, og gjenskaper ågpningslåten «Feel», sart og følsomt - med de tre nåværende bandmedlemmene på scenen: Bent Sæther, Snah og Kenneth Kapstad. Det er lys og tropevarm sommerkveld og stemningen er poetisk og fin, men litt nølende.
Men bandet var avslappet på scenen, odelsbonden Bent Sæther ønsket publikum «Velkommen til gards». Mer storbyhip ønsker ikke Motorpsycho å fremstå.
Så bygget settet seg opp, som den originale albumet: Lars Lien på tangenter og vokalharmonier er den første som introduseres på scenen. Et par låter etter kommer Håkon Gebhardt, den originale trommelslageren. I starten spiller Gebhardt gitar, mens han og Kapstad doblet på trommer i siste del av konserten.
Første del av konserten bød på flere store høydepunkt, som en heidundrende «Leave It Like That», et annet da et storslått fugletrekk åpenbarte seg på himmelen mens Motorpsycho var på sitt mest dronete. Men det var ujevnt, som det også er på plate.
Låtene i første del ble heller ikke spilt i samme kronologi – sikkert for å ivareta den spesielle konsertdynamikken der ekstramusikerne kom inn etter hvert ble presentert etter hvert.
Men fra da Helge «Deathprod» Sten ble introdusert som siste musiker og hele monsterbandet var komplett, kom alt det musikalske på plass. Med to trommiser, to på alskens tangenter og elektronikk, og Snahs dels iltre, dels lyriske gitar bygget bandet seg opp mot et kalkulert klimaks. Alle låtene på den andre cd-en ble spilt i opprinnelig rekkefølge.
Da hadde kveldsmørket senket seg, lysshowet og tørrisrøyken var på plass – og musikerne viset seg fra sin mest intense og melodiøse side. Møysommelig oppbygde «The Wheel» i en cirka 20 minutters lang versjon var det første høydepunktet, før stemningen ble dratt ned i akustiske «Sungravy», opp igjen i hysterisk metallinferno i «Grindstone» og så nådde sitt endelige lyriske klimask med «The Golden Core».
Det var en opplevelse, en to timer lang rundreise i et 16 minutters gammel eventyr. Det litt morsomme er at jeg faktisk like gjerne kunne tenkt meg å oppleve det samme med bandets aller siste album «Heavy Metal Fruit». Jeg håper de gjør det før det går 16 nye år.
Spørsmålet er dessuten hvilket annet norsk band som kunne ha gjort tilsvarende med så stor autoritet med et av sine album?
