Med en digital intro og nikk til Radioheads «OK Computer», blir det fort klart at St. Vincent vil ta oss dypere inn i det maskinelle uttrykket som har fått mer og mer spillerom på hennes siste plateutgivelser. Når de første støyete tonene til «Rattlesnake» setter inn, føles uttrykket langt unna utgangspunktet som handler om en gang St. Vincent (eller Annie Clark som hun egentlig heter), løp naken rundt i ødemarken utenfor en ranch og var redd for det hun trodde var lyden av slanger. Det er fokus på maskinen i mennesket, og Clark og bandet hennes føles på mange vis ut som flørtende roboter. En stadig mer digital verden har vært en inspirasjon for Clark, og har man sett henne på en scene før er det merkbart hvordan fascinasjonen stadig har tatt mer kontroll.

«Jeg ønsket å lage en danseplate man kunne spille i begravelser», uttalte Clark om sitt seneste album. Den makabre tanken har fått fullt spillerom i et elegant liveshow som varierer mellom behersket koreografi, flørtende blikk og briljerende gitarferdigheter. Clark er en glimrende låtskriver og vokalist, men det er med gitaren hun virkelig imponerer. Jeg kan ikke huske sist jeg så en musiker være så i ett med instrumentet sitt, og i en slags post-rock rus kommer de pussige, styggvakre tonene til sin fulle rett. Musikken som tidvis føles overveldende på plate blir enda mer forståelig, og støyen ligger som en finesse rundt henne.

Hun har ikke bare fantastiske instrument- og detaljferdigheter, men kontrollen Clark innesitter får henne til å virke som et overmenneske. Det lure smilet kommer ofte til syne, men med en slik detaljert kontroll, er mennesket erstattet med en sann kunstner. Det føles som det finnes artister, og så finnes det St. Vincent. Hun er rett og slett i en liga for seg selv.

Det er låter fra de to siste platene «Strange Mercy» og «St. Vincent» som dominerer settet, og det føles naturlig med tanke på hvor nøye planlagt settet virker. Det mer teatralske uttrykket hun lekte seg føles langt unna dagens konsert, og jeg blir igjen oppmerksom på det robotaktige når hun fremfører «Cheerleader». Hun er så langt unna en smilende, naturlig heiajente man kan komme, og med strofen «I don’t wanna be a cheerleader no more», er det som hun understreker hva det handler om. St. Vincent har skrudd på alle plugger, og får meg til å undre på om hun ikke brukte opp all strømmen på Kanonscenen.