Danske mø har et distinkt lydbilde og en lett gjenkjennelig vokal. Det er styrken hennes, men også svakheten. Hun har bygget en opp en lovende karriere på noen dansbare singler, mens albumet «No Mythologies To Follow» falt litt gjennom ved å være alt for lang, og for lite variert.
Når Mø entrer Basstionen er den gledelige overraskelsen at hun har med seg band. Hun er en typisk klubbartist, og jeg hadde sett for meg at hun bare ville ha med seg en DJ. Mø har et stort innspilt lydbilde, og med band er mulighetene for å skape et mektig liveuttrykk tilstede. Det er derfor interessant, og ikke minst svært skuffende at Mø live låter svært likt det innspilte materialet.
Mø har ikke med korister og det ligger et tykt lag av singback bak vokalen. Det blir vanskelig å vite når hun faktisk synger live og umulig å si om hun er god, fordi hun hele tiden overdøves av heftig singback.
Hun har de beste forutsetningene på Basstionen. Lyset, mørket og publikum omkranser henne, og det er flott at Pstereo har booket en artist som har så gode klubblåter. Jeg blir derfor stående og tenke på hvilke kriterier man skal sette til en artist som Mø. Hun lager liv, og det blir dans. Samtidig må man kunne sette høyere kriterier til et band og vokalist; det er tross alt ingen DJ som lager show. Settet er ensformig, og mens Mø skriker «holler, holler» (hun er tross alt en selvuttalt Spice Girls fan), kjeder jeg meg gjennom de fleste låtene.
Hun redder seg likevel litt inn med avslutningen. Mø har spart det beste til slutt og føttene tramper takten, om jeg ikke kaster armene i været, til låter som «Walk This Way», «Glass» og «Dance With Nobody». Samtidig går jeg fra Basstionen med en følelse av at hun har valgt en svært lettvint løsning, og er skuffet over at hun ikke setter mer lit til vokalen som skjulte seg et sted bak lydteppet. Jeg mistenker nemlig at den er bærende live, hadde hun bare turt å vise den frem.