Trondheim Jazzorkesters og Koberts festivalprosjekt er en fascinerende sjangerblanding. Det er krevende, innholdsrikt og svært vellykket.
Endret: 15.07.2008 kl. 17:37
KONSERT:
KOBERT og TRONDHEIM JAZZORKESTER
Moldejazz, Kulturhuset mandag kveld
Det tok litt tid før vi forsto det, men det viste seg etter hvert at jazztrioen Kobert har brukt sine stipendmidler på en svært god måte. Jazzstipendet på 250 000 kroner som de fikk i fjor, resulterte sent mandag kveld i en fengslende konsert med Trondheim Jazzorkester. Det er all grunn til å sitte i salen når begivenheten gjentas under Olavsfestdagene.
Da Koberts vokalist Ingrid Lode var frontfigur i det betagende vakre ekstranummeret «I Never Felt At Home», hadde det tettpakkede Kulturhuset vært gjennom en usedvanlig innholdsrik konsert der de 16 musikerne på scenen hadde vist at de behersker alt fra kammermusikk via samtidsjazz og jazzrock til noe i nærheten av popmusikk.
Det ble en konsert uten sjangerbegrensninger og enda et bevis på at Trondheim Jazzorkester er et ensemble som stadig viser en usedvanlig form for musikalitet, uansett hvilke musikere som deltar.
Det begynte vart og vakkert med cello i forgrunnen, og det fortsatte med at hele orkesteret fikk vist hva de er gode for. Vi fikk høre flotte saksofoner, sterke trompetister og et fascinerende elektronisk samspill mellom den allsidige gitaristen Petter Vågan og den nyskapende vibrafonisten Øyvind Brandtsegg.
Likevel var det Kobert som dominerte mest. Alle låtene var skrevet av organist Daniel Formo og vokalist Ingrid Lode, og trioens tredjemann, trommeslager Erik Nylander var hele tiden med på å legge premissene for det som skjedde på scenen.
Lode fikk utfolde seg som frontfigur i en rekke fine låter med tekster av Emily Dickinson, og hun fikk god støtte av vokalistene Anita Kåsbøll, Heidi Skjerve og Sissel Vera Pettersen, sistnevnte også på saksofon.
Kobert er en trio med en sjelden spennvidde i sin musikalske verden, og sammen med Trondheim Jazzorkester benyttet de anledningen til å vise alt de kunne. Likevel fikk ikke konserten preg av å være en oppvisning i flinkhet. Publikum fikk oppleve en utforskning av musikalske muligheter som hele veien hadde en sammenheng.
Det tok riktignok litt tid før det tok av. Lydforholdene var ikke helt gode det første kvarteret og publikum trengte tid på å stille seg inn på samme bølgelengde som bandet. Det skal heller ikke underslås at samarbeidet mellom Kobert og Jazzorkesteret er musikk for trenede og først og fremst åpne ører. Og for å få det maksimale utnyttet av musikken som ble presentert, bør den nok oppleves flere ganger. Olavsfestdagene er første mulighet. Deretter bør det være en selvfølge at verket blir utgitt på cd.
