Skal man skape folkefest på utescene i Norge, er det ikke mange bedre band enn Hellbillies.
HELLBILLIES
Storås fredag kveld
Endret: 02.08.2008 kl. 10:00
Det første tilløpet til massiv, om avslappet festivalstemning kom med sola og Ane Brun tidlig fredag kveld. Da Hellbillies entret scenen i 21-tida, så Storås omsider også i år ut som en svært rockfestival, med de fleste på området foran den største scenen. Foran 6000-7000 mennesker viste Hellbillies hvorfor de er et av de sikreste kortene på en norsk scene. Det litt overraskende var at de overbevist og gjorde jobben uten å lefle med publikum eller gjøre det enkelt for seg.
Ikke bare leverte de et stramt sett uten mange sekunders pause mellom sangene. De ventet til godt over midtveis i konserten før de dro noen av sine store publikumsvarmere. Første del av konserten øste de ut nyere sanger, og eldre sanger som nesten virket nye, fordi de ikke har spilt dem i hjel, så som «Pela Stein» fra deres andre plate.
Hellbillies er så trauste og folkelige at det mulig å undervurdere hvor tette og gode de er som band. Lars Håvard Haugen er en gitarist som kan måle seg med de fleste i sjangeren, og etter som han slipper seg bedre og bedre løs i vokalharmonier med broren Aslag også, har bandet en sterk, solid motor som bygger godt opp om de andre kvalitetene i bandet. Tangentmann Lars Christian Narum er en god tilvekst i bandet, men det som hever dem av hopen av dyktige norske countryrockband og gir dem deres spesielle posisjon med folkelig, bred appell og kvalitet, er norske tekster som funker og får folk til å synge med. Hellbillies makter å lage fest på lokalet på en fotballbane uten at det musikalske kommer i andre rekke, verken for dem, eller en god del av de som hører på.
Etter hvert kom det som må kunne kalles bandets klassikere også. Hvis man først skal ha gjenkjennelse som et kriterium for storslått festivalmusikk, så leverte Hellbillies det som skulle til.
