Bent Sæther og Motorpsycho ga publikum en reise i tid da de spilte «Demon Box» i sin helhet på Slottsfjellfestivalen. Foto: Sarah Winona Sortland

Det så stygt ut en god stund, for mens Slottsfjell lørdag morgen annonserte at Motorpsycho var så klare for å fremføre «Demon Box» at de ville gå på et kvarter tidligere, truet sterk vind på toppen av fjellet å ødelegge hele opplevelsen. Som et lite under gikk det likevel bra, og bandet sto klare på scenen presis 22:15, etter at festivalen hadde avlyst konserter og holdt fjellet stengt hele dagen.

At Motorpsycho er klare for å sette i gang det de har medelt at vil være deres første og eneste gjennomspilling av «Demon Box», er tydelig når de entrer fjellet. For anledningen har de tatt med sin tidligere trommeslager Håkon Gebhardt og Helge Sten som bidro på innspillingen av plata, og når Bent Sæther stemmer i med folketonene til «Waiting For The One», er det med et stort glis om munnen.

Det kan ikke være bare lett å prøve å finne tilbake til en stemning som ble skapt for over 20 år siden, men bandet klarer det i en håndvending.

Sidestilte trommiser

Etter hvert som de spiller allsangvennlige «Nothing To Say», «Feedtime» og «Gutwrench», vokser stemningen i takt med spillegleden til bandet, og samspillet musikerne i mellom får meg til å lure på hvor lenge de egentlig har forberedt seg på denne spillejobben.  Gebhardt og Kenneth Kapstad sitter bak hvert sitt trommesett, og når de slår løs, er det med en vanvittig, synkronisert kraft. Samspillet mellom de to blir en ekstra fascinerende faktor, og det er vanskelig å tro at de ikke har spilt side om side hele livet.

Les også: Motorpsycho-utstilling på Rockheim: - Det har vært en mental prosess

Blandet dramaturgien

Da «Demon Box ble utgitt i 1993 var det både som LP og CD. Flere spor ble kuttet fra CD-en på grunn av plassmangel, og det er LP-versjonen bandet tar utgangspunkt i. Sæther annonserer likevel at de har blandet dramaturgien, og det blir tydeligere utover konserten hvorfor de har valgt en annen rekkefølge live.

Det er lett å la seg henrive av enkeltlåter underveis i fremføringen. Det er likevel helheten som slår meg i bakken. Lydbildet som beveger seg fra lystige låter som «Waiting for the One» til tunge «Sheer Profoundity» og dystre på «Demon Box» er spennende på plate, men live blir kontrastene enda sterkere. Akkompagnert av stemningen på toppen av Slottsfjellet blir det en opplevelse av de sjeldne. Bandet avslutter konserten med «Demon Box», og mens lysshowet gir en følelse av et uhyggelig uvær, overtar Sten kontrollen og fører oss inn i en overveldende støy-session. Fremførelsen blir et overveldende klimaks, som nok en gang minner om hvilke variasjoner og lag albumet består av. Hver låt føles som føltes som partikler av et mektig høydepunkt, og «Demon Box» har aldri hørtes mer levende og mektig ut, enn live i sin helhet.