Reiste til Hitra for å lære av mesteren.
Endret: 06.08.2010 kl. 07:42
Folk synes det er kult å få servert meldinger på norsk, konkluderer Åge Aleksandersen og Arne Hurlen fra Postgirobygget.
–Da du ringte holdt jeg på å falle av stolen. Jeg hadde ingen ambisjoner om å bli artist, sier Arne Hurlen.
–Jeg husker jeg syntes det var svinbra, sier Åge Aleksandersen.
Vi befinner oss på hytta til Åge på Fjellværøya på Hitra. Det er dagen før Frøyafestivalen, der de begge topper plakaten fredag. Hurlen benytter anledningen til å lære noen triks fra sin tidligere mentor. For det er kjent historie etter hvert, men det var Aleksandersen som sparket i gang karrieren til Postgirobygget for snart femten år siden. Hurlen studerte i Trondheim og hadde spilt inn et par demoer, mest for sin egen skyld, og distribuert dem til venner. En av disse havnet i hendene til Åges sønn Tom, som tok den med hjem til far.
Aleksandersen ringte Hurlen og inviterte til møte hos Gunnar Hordvik som den gang drev plateselskapet Norske Gram. På forhånd hadde han gitt Hordvik klar beskjed: Dette signerer du!
–Arne skrev på norsk, og det var noe med det som rørte meg. Det var nok grunnen til at jeg kicka på det, sier Åge.
–Jeg for min del var overrasket og en smule starstruck, sier Arne.
Og da debuten «Melis» kom ut året etter, solgte den 180000 eksemplarer.
Kreativt påfyll
Siden den gang har ikke Arne og Åge hatt særlig kontakt, annet enn i veikryss og en backstage her og der. Før de i går møttes til kreativ duellering.
–Jeg er veldig ydmyk. Åge er i en helt spesiell posisjon når det kommer til artistisk integritet. Jeg er her for å lære, erklærer Hurlen.
–Jeg har plumpa uti alle de hullene som finnes, så jeg innser jo at jeg har en kolossal erfaring etter hvert. Det er ingen selvfølge at man har en ferdig løype, slik det er i dag. Jeg var for eksempel den første som sendte ut kontrakt der det sto at jeg skulle ha bærehjelp, sier Åge.
–Jeg fikk til svar at hvis Aleksandersen ikke kunne bære utstyret sitt selv, kunne han bare la være å komme. Jeg har sparket opp noen dører og knust noen vinduer gjennom årene, sier Åge.
I tillegg til å utveksle erfaringer, snakket de to om den kreative prosessen.
–Å skrive låter en kombinasjon av besettelse og evne, men også noe en kan lære seg, et fag. Det er en veldig rar jobb. På den ene siden forteller du historier der du har frihet til å gjøre ALT. Samtidig driver man og definerer seg selv hele tiden, sier Åge.
–Man kan ha en opplevelse av å ha laget noe stort, men så er det samtidig så ufattelig lite. Det er i møte med publikum at det kan vokse seg til noe, sier Arne.
Dommens dag
–Man kan være lett navlebeskuende og smågenial når man skriver låta, men så står du der på scenen og føler at teksten kryper ned mikrofonstativet og ut bakdøra. Jeg har mange ganger prøvd å tvinge en sang til å bli bra, men det er umulig. Den vil ikke.
–Grunnlaget for å lage låter forandres hele tiden. Det er den samme energien, men man er opptatt av andre ting. Kilden er uuttømmelig. Da jeg var 20 sang jeg mye om å spille i band, sier Åge.
–Føler du det på samme måten, Hurlen?
–Både ja og nei. Jeg strever ennå litt med å gi slipp på tjueåra. Jeg kan ta meg selv i å lengte tilbake til den tiden, bohemlivet, tiden uten bekymringer.
–Vil dere høre en sang? spør Åge, og går inn i hytta. Han setter på «24/12», nøkkellåta på neste album som er planlagt utgitt i mars. Vi lytter andektig, og får også noen smakebiter på demoversjoner av låter.
–Det var et eventyr det som skjedde med dere. Det er et godt eksempel på kraften i det norske språket. Det hadde aldri skjedd hvis dere hadde sunget på engelsk, du vet det, Arne? Noen må være hjemme og passe på landet. Det er jobben vår, det.
