Fra slarkete punkband til steintøft rockeband på 40 minutter. Wannskrækk ga oss gåsehud, adrenalin og bakoversveis – på én gang.
Endret: 22.08.2011 kl. 20:02
Wannskrækk
Pstereofestivalen
Fredag
- Vi e Wannskrækk og vi mene det, sa Prepple Houmb før bandet slo an den første låta i går kveld. Og så lente han seg på Kjartan Kristiansen og spurte: -Ka e det vi mene? Kjartan: -Æ veit da faen æ.
Og så var konserten i gang med signaturlåta fra det som for 30 år siden kanskje var Norges tøffeste – og i alle fall mest lovende – punkband.
Det ble fulgt opp med en konsert der de spilte så godt som alle låtene fra den fem år lange karrieren, fra 1980 til 1985, kronologisk i et sett som var så vidt jeg kunne høre identisk med konserten på Øyafestivalen.
Selv om Kjartan, Prepple, Sola Johnsen og Persi Iveland spesielt fra starten framsto noe distansert til materialet de spilte, var det et vanvittig driv hele veien. Detaljene i gitarspillet var på plass, Sola slo for harde livet, Persi spilte seg til blods og Prepple var fandenivoldsk frontfigur, om enn noe mer tilbaketrukket enn med DumDum Boys. Og publikum sang med fra første til siste låt.
Selvsagt var det slarkete og hakkete. Spesielt da de begynte på hver sin låt. Men samtidig som kvaliteten på låtene økte jevnt, ble også bandet tightere og intensiteten tettere.
Konserten var også en dokumentasjon av et band i interessant utvikling, som er obstanasig og sint i låter som ”Inn te avhør” og ”AG-3”, som etter hvert får mer på hjertet (”Moro med system” og ”Aldri for seint”), som går over til bokmål, blir mer poetisk og skriver bedre og mer utfordrende sanger (”Sover du” og ”Stygge fyrer”) – før de for fullt nærmer seg det fullkomne rockebandet de framsto som noen år senere. Kveldens nest siste låt, ”Trist historie”, hadde ikke skjemt seg ut på DumDums debutplate.
Konserten var åpenbart kveldens høydepunkt for mange i publikum, som var en god blanding av de som var der den gang da, vi som første hørte dem da samleren ”Riff” kom ut i 1992 – og noen tusen andre nysgjerrige.
Flere enn meg fikk gåsehud, adrenalinkick og bakoversveis av en konsert som ble en vellykket reise til det som en gang var norsk rocks fremtid.
