Distansert og arrogant som få, med kirurgisk kontroll på det musikalske.
Endret: 05.07.2006 kl. 13:53
Maynard James Keenan og metallbandet Tool er ikke akkurat kjent for sine utadvendte sceneshow, heller tvert i mot. Som i sin musikk, unngår de alle former for kompromisser. Det ble ikke minst synlig i plasseringen på scenen: med bassisten og gitaristen plassert som steinstøtter ytterst på hver sin side, og Keenan på et podie bakerst på scenen.
For å øke distansen til publikum ytterligere, var Keenan omringet av fire enorme monitorer som viste symbolladede bilder og galskap i ulike former utover konserten. Sammen med den gigantiske lysriggen var dette så godt som den eneste formen for bevegelse på scenen i løpet av den neste timen.
Det statiske sceneuttrykket la likevel ingen stor demper på konsertopplevelsen. For dette var en kveld for kjennerne, og de var det mange av i den så godt som fullsatte Bendiksbukta. Bandet har tidligere avlyst flere ganger i Norge, og for mange av var dette ren og skjær høytid.
Den time lange konserten ble en forfriskende, men også tung og dyster affære, spekket med materiale fra deres siste plate 10 000 Days og det sjangerskapende gjennombruddsalbumet Ænima.
Bandets komplekse lydbilde ble fomidlet gjennom klare gitarer, en ofte ledende bass og Keenans melodiøse, klare vokal på toppen. Live styrer bandet unna de mest kunstferdige låtene, og framstår i større grad som et mer rendyrket metallband – uten at de noen gang blir bare det.
Selv om Tool var innadvendt, manglet det ikke på engasjement hos publikum, som sang med, stagedivet og det som hører til. På et tidspunkt, under introen på The Pot fra 10 000 Days der publikum bidro med allsang, kom Keenan med en ironisk slengbemerking om at de gjerne måtte synge låta helt alene.
Og da Keenan på den aller siste låta sparket alt han greide etter en stakkar forvirret fan, som hadde forvillet seg opp på scenen, ble det nesten parodisk.
Selvfølgelig ble det ingen ekstranummer.
