Unnskyld uttrykket, men en perfekt fusjon mellom jazz og rock som bør nå flere.
Endret: 01.09.2006 kl. 11:07
For det var en helt spesiell konsert som fant sted på Blæst tirsdag kveld.
Øyvind Brandtseggs bestillingsverk for Trondheim Jazzfestival hadde alle de
beste elementene fra både jazzens og rockens verden: uforutsigbarhet og
improvisasjon parret med uhøytidelighet og massivt trøkk. To uttrykk på én
gang, perfeksjonert til fingerspissene, briljant fremført. En heldigere og
mer publikumsvennlig kombo har jeg knapt opplevd.
At det var interesse for konserten var også tydelig utenfor Blæst. Flere måtte
skuffet snu i døra: billettene var nemlig utsolgt tidlig på kvelden. Vi som
var så heldige og komme inn fikk en opplevelse som kommer til å sitte i
lenge.
Selv om det var et bestillingsverk hadde Brandtsegg lagt
nokså løse rammer rundt musikken. De fleste komposisjonene åpnet med ulike
tema eller riff, som utviklet seg til nye partier der musikerne fikk frihet
til å boltre seg. Men selv om det var sju eminente musikere som sto på
scenen, var det ikke enkeltprestasjonene som imponerte mest. Det var heller
det kollektive trøkket, samspillet, viljen til å sprenge musikalske grenser.
Kvelden humpet i gang med en serie støt, som ble
avløst av et infernalsk støyparti, før verket igjen tok nye veier. En
utstrakt bruk av dynamikk gjorde at låtene aldri ble statiske, det var
alltid en overraskelse på lur. Som når et progga rockeparti plutselig
utviklet seg til et raggae-parti med Arve Henriksens flotte soli på toppen.
Eller da Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho innledet sin solo med å sitere
«Hogwash». Eller da nevnte Henriksen toppet et utflytende, psykedelisk parti
med skrikevokal.
Maestro Brandtsegg
styrte skuta med jernhånd bak sin marimba lumina, en avansert, elektronisk
utgave av vibrafon. Men like imponert ble vi over Kenneth Kapstad bak
trommesettet som sørget for et et fantastisk driv. Bassistene Mattis Kleppen
og Bent Sæther avløste hverandre, Sæther med det gromme fuzzbass-trøkket i
bunn, Kleppen med mer funky spill. Mens Thomas T. Dahl fikk vist seg fram
som den eminente gitaristen han er.
Det er ikke tilfeldig at
Brandtsegg har kalt verket «Kanon». I løpet av den halvannen times lange
konserten var gjengen innom låter fra Police, Hendrix, Miles Davis, for å
nevne noen. Og var det ikke deler av en Can-låt vi fikk servert der mot
slutten? For mange toppet nok kvelden seg da vi fikk en fantastisk
intrumental versjon av My Bloody Valentines klassiker «Only Shallow».
Onsdagens konsert var altfor bra til å være en
engangsforeteelse. Forhåpentligvis vil det blir flere anledninger til å se
denne gjengen på en scene. Til slutt en oppfordring: Kan noen vennligst
sende denne gjengen i studio for å spille inn verket på plate?
Diskuter denne saken
Innsendt av Vibeke Christensen, 01.09.2006 16:41:36
Skriv ditt innlegg her - maks 2000 tegn. Innlegget må undertegnes med fullt navn, eller du må registrere deg med nick. Innlegg med usaklig innhold eller upassende språkbruk blir ikke publisert.
Innsendt av Kurt, 01.09.2006 13:05:59
Toppkveld!
