Sammen er de dynamitt

Unnskyld uttrykket, men en perfekt fusjon mellom jazz og rock som bør nå flere.

Saken oppdateres.

For det var en helt spesiell konsert som fant sted på Blæst tirsdag kveld. Øyvind Brandtseggs bestillingsverk for Trondheim Jazzfestival hadde alle de beste elementene fra både jazzens og rockens verden: uforutsigbarhet og improvisasjon parret med uhøytidelighet og massivt trøkk. To uttrykk på én gang, perfeksjonert til fingerspissene, briljant fremført. En heldigere og mer publikumsvennlig kombo har jeg knapt opplevd.



 







At det var interesse for konserten var også tydelig utenfor Blæst. Flere måtte skuffet snu i døra: billettene var nemlig utsolgt tidlig på kvelden. Vi som var så heldige og komme inn fikk en opplevelse som kommer til å sitte i lenge.



Selv om det var et bestillingsverk hadde Brandtsegg lagt nokså løse rammer rundt musikken. De fleste komposisjonene åpnet med ulike tema eller riff, som utviklet seg til nye partier der musikerne fikk frihet til å boltre seg. Men selv om det var sju eminente musikere som sto på scenen, var det ikke enkeltprestasjonene som imponerte mest. Det var heller det kollektive trøkket, samspillet, viljen til å sprenge musikalske grenser.



 







Kvelden humpet i gang med en serie støt, som ble avløst av et infernalsk støyparti, før verket igjen tok nye veier. En utstrakt bruk av dynamikk gjorde at låtene aldri ble statiske, det var alltid en overraskelse på lur. Som når et progga rockeparti plutselig utviklet seg til et raggae-parti med Arve Henriksens flotte soli på toppen. Eller da Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho innledet sin solo med å sitere «Hogwash». Eller da nevnte Henriksen toppet et utflytende, psykedelisk parti med skrikevokal.



 







Maestro Brandtsegg styrte skuta med jernhånd bak sin marimba lumina, en avansert, elektronisk utgave av vibrafon. Men like imponert ble vi over Kenneth Kapstad bak trommesettet som sørget for et et fantastisk driv. Bassistene Mattis Kleppen og Bent Sæther avløste hverandre, Sæther med det gromme fuzzbass-trøkket i bunn, Kleppen med mer funky spill. Mens Thomas T. Dahl fikk vist seg fram som den eminente gitaristen han er.



Det er ikke tilfeldig at Brandtsegg har kalt verket «Kanon». I løpet av den halvannen times lange konserten var gjengen innom låter fra Police, Hendrix, Miles Davis, for å nevne noen. Og var det ikke deler av en Can-låt vi fikk servert der mot slutten? For mange toppet nok kvelden seg da vi fikk en fantastisk intrumental versjon av My Bloody Valentines klassiker «Only Shallow».



 



Onsdagens konsert var altfor bra til å være en engangsforeteelse. Forhåpentligvis vil det blir flere anledninger til å se denne gjengen på en scene. Til slutt en oppfordring: Kan noen vennligst sende denne gjengen i studio for å spille inn verket på plate?



(Foto: Kim Nygård)

Foto: Kim Nygård

Utforsk tema:
Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?