Varm, melodiøs, lett mystisk pop med utsøkte vokalharmonier. Midlake ga festivalens kanskje fineste konsert.
Endret: 29.07.2007 kl. 17:08
MIDLAKE
Solscenen lørdag kveld
Publikum: ca 2500
Det kan sikkert diskuteres om hvorvidt det var den beste konserten, men da amerikanske Midlake fra Texas kom etter Rotmo i regnet med sin flerstemte, lekre popmusikk skapte de noen av festivalens fineste øyeblikk. Kvintetten ga ut et av fjorårets udiskutabelt beste album med "The Trials Of Van Occupanther", spekket med lett mystiske, smektende sanger som forsvarer ordet tidløst, der de svever i tid og rom, både i tekst og tone.
Selv om Midlake med sin raffinerte musikk ikke er noe typiske festivalband, og i hvert fall ikke i regn, låter de minst like bra på scenen som på plate. Vokalist og låtskriver Tim Smith får rungende og fin vokalhjelp fra de andre fire i bandet og Eric Pudlios gitar låter et par hakk skarpere enn på plate. Dermed serverer de ensemblepop med kraft og varme. Pulserende "Young Bride" og Gram Parsons-aktige "Van Occupanther" ble servert i nydelige versjoner, mens "Roscoe" og "Head Home" framsto med den spesielle blandingen av enkelhet og kompleksitet som gir musikken til Midlake mye av dens karakter.
Vi som lurte på om Midlake også er et bra liveband ble overbevist. Siden albumdebuten i 2004 har de definitivt gått fra lo-fi til hi-fi. Synd at regnet sørget for at ikke enda flere ble introdusert til deres diskrete sjarm. Et par nye sanger, deriblant "The Pills Won't Help You Now" som de har skrevet for Chemical Brothers, bekreftet inntrykket av et av de mest betagende popbandene med røtter i 70-tallet for tida.
