J.M. Barries klassiske fortelling om gutten som aldri blir voksen ligger til grunn for eventyrfilmen «Pan». Filmen hevder å fortelle forhistorien til de mest kjente karakterene, men dette fremstår mest som en unnskyldning for et småfrenetisk actioneventyr der fortryllelsen aldri helt får festet seg.
Originalhistorien stammer fra tidlig 1900-tall, men tidsperiode er bare ett av flere aspekter der skaperne av «Pan» har tatt seg friheter. I filmen vokser vesle Peter opp på et stusselig barnehjem i London under andre verdenskrig, noe som også utnyttes til fulle hva actionpotensial angår. Det føles ganske spekulativt å tvinge inn hylende luftangrep og Spitfire-fly for å piske opp stemningen; det gjelder også skildringer av barnearbeid i gruver og barneslaver i lenker stuet sammen på et piratskip. Det blir rett og slett for ekstremt, overlesset og ubalansert til at filmen som sådan greier å holde interessen oppe. Peter selv er bemerkelsesverdig opplagt til tross for det meste, også når han kidnappes til Aldriland og må gi seg i kast med ymse strabaser der.
LES OGSÅ: Adresseavisens filmanmeldelser og annet filmstoff
Rooney Mara er påtakelig pinglete og nøyer seg med sitt ene ansiktsuttrykk i rollen som Tigerlilje. Hugh Jackman er severdig nok som slemming med artig tannsett og kunstferdig oppsatt hår, mens Garrett Hedlund er såpass karikert som den unge Krok at det er til å krympe seg av. En tåredryppende Amanda Seyfried er sedvanlig klam som Peters mor, mens Cara Delevingne som trippel havfrue tilfører en viss klasse.
Filmens store fortrinn er utvilsomt det visuelle uttrykket og effektene, på den måten at de fremstår som forseggjorte og til tider besnærende. Det skurrer likevel når en del av det som skildres oppleves merkelig brutalt for en familiefilm. «Pan» bærer generelt preg av hastverksarbeid på manussiden; brorparten av ressursene er trolig brukt til den lekre innpakningen. Filmen fortryller innimellom, men helhetlig sett blir den for overdreven og forsert til å gjøre varig inntrykk.